Selv om Galantis er et relativt nystartet edm-prosjekt, kan bandets to svenske medlemmer skilte med Slottsfjellfestivalens sterkeste CV: Christian Karlsson har bidratt i popsensasjonen Miike Snow, skrevet låter for Kylie Minogue, Madonna og Britney Spears. Mens Linus Eklöw på sin side har gledet danseglade under navnet Style of Eye og ikke minst; han står bak Icona Pops megahit «I Love It».
Produsentduoen går på Kongescenen til sinnsykt høye flysirener (og høyere skal lyden bli -på grensen til uforsvalig faktisk), før festivalens dummeste spørsmål følger: -«Slottsfjell, hur mår ni?». For kidsa som har fylt hele området foran scenen er nemlig ekstremt klare for å feste med de to partysvenskene som står bak en av årets største hits, «Runaway (U & I)».
Og det er overraskende nok den de åpner settet med. Topp stemning! Der i fra og ut viser det seg derimot at Galantis ikke har noe mer enn den hiten, de skitneste partytriksene i den svenske partyboka og to stykk fårete dollarglis å komme med – for i motsetning til den hardtarbeidende og karismatiske Charli XCX er det ingenting ved det timeslange «dj-settet» Christian og Linus serverer som imponerer.
La oss ta partytriksene i stigende (og/eller synkende) rekkefølge: Lufthorn, Galantisflagg, få publikum til å sitte før et (av uttallige) take-offs, luftkanoner, en stum maskot, synkronisert hopping ned fra «dj-bordet», allsang til en edm-dopet «Seven Nation Army» – ja, du skjønner kanskje tegningen. Alt fremført uten noe form for sjarm eller ekte innlevelse.
Det blir rett og slett vanskelig å vurdere en time i hoppeslott som om det skulle være en faktisk konsert. For med unntak av «Runaway (U & I)» – som de selvfølgelig også avslutter med (kom igjen a!) – bygger Galantis opp luftslottet sitt slik: Oppbygging av en halvkjent låt, fyre opp publikum med noen svenske eller engelske gloser, sette på et hook og la et halsbrekkende drop overta i et minutt.
Det eneste høydepunktet med unntak av at sola dukket opp midtveis var da en ivrig festdeltaker bak meg pælma et halvfullt ølglass over hodet på meg – et sårt trengt øyeblikk av virkelighet.
Tete Lidbom
