“Yolo! You only live once.” Rapbroileren Rick Ross sier sannheten på sporet “Bottles” fra norske Madcons ferske Icon. En håndfull gjestende stjerner er å høre på fullengderen, som er duoens sjette. En ting som er sikkert er at skamløsheten herved har slått ut i full blomst hos Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam.
En porsjon eurotrance møter dance, reggae og fraksjoner av hiphop-elementer: Madcon skal absolutt applauderes for gå all in hva freidighet angår. Etter et par gjennomlyttinger av Icon blir det klart at det er ikke talentet det skorter på. Begge karene kan rappe, ad det nevnte Ross-sporet hvor begge leverer fete vers. Albumet i sin helhet derimot, handler om et djervt forhold til popfrieri uten hensyn til kvalitet.
«In My Head» fra Icon:
Jeg beundrer pågangsmotet, men når det gjelder Icon er resultatet dessverre langt dårligere enn innsatsen. Solskinnsspor med helter som Snoop Lion (“Is You With Me”) samt «The Signal», forblir parenteser, mens søtladne “Drifting Apart”, Stratos-reklamelåta “In My Head” og den beklagelige “Where Nobody’s Gone Before”, setter en slags standard for hvor mange banale popelementer det er mulig å bake inn i låter som egentlig hører til i en annen sjanger.
Det er anstrengende å finne høydepunktene i samlingen av godt produserte, men harry spor. Store deler av gladguttenes album fremstår som enkel og noen ganger simpel rånemusikk. Mange av sporene er produsert med samme popliste-oppskrift og repetitive blåkopier er som oftest ganske lett å gjennomskue, uavhengig hvor mye glitter man strør på produktet.
Det er ingen grunn til å kritisere Madcons dagsorden. De er ærlige på hva som er hensikten med Icon. God musikk er det derimot ikke.
Ali R. S. Pour
