The Lumineers leker ikke Technicolor-farget americana. De gullakkerte lampekronene, det rustikke saloonpianoet og celloen plassert på et inngjerdet podium vitner – allerede før konsertstart – om at Colorado-bandet er fast bestemt på å feste som det er 19. juli 1927.
Barbluegrassen sitter som et revolverskudd allerede ved «I Ain’t Nobody’s Problem», andre låt ut på Slottsfjellfestivalens største scene. Den er for anledningen fylt til randen, og med god grunn: Oppblomstringen av sorgfrie, allsangsvennlige og til tider fanatisk nostalgiske folkrockband har slått svært godt an her på berget de siste par årene. Man kunne skiftet ut The Lumineers med Of Monsters and Men eller Mumford & Sons, uten at ulikhetene i publikumsantall ville blitt merkverdig markante.te
Tross det klokkeklare, primært akustiske lydbildet til den fingernemme gjengen som utgjør The Lumineers, er det likevel vanskelig å kjenne hjertet banke hardt for de fem amerikanerne – selv under en flott og naturtro tolkning av Bob Dylan-klassikeren «Subterranean Homesick Blues».
Presis 40 minutter uti konserten, kravler deres skjeggete og gravalvorlige frontfigur Wesley Schultz, ned fra scenen og slår opp leir på en høyde midt ute blant tilhengerskaren. Det er en særdeles hyggelig gest, men man behøver ikke lese grundig mellom linjene for å forstå at det hele nok er et fast punkt på produksjonsplanen.
Da The Lumineers 20 minutter senere takker for seg med det soleklare konserthøydepunktet «The Big Parade» er det umulig å føle seg snytt. Riktignok: Mye rikere på musikkopplevelser er man heller ikke.
Kim Klev
