Lyden av 2012: Tete Lidbom

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Tete Lidbom, musikkprodusent i NRK P3 og Urørt.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012

Årets album

The Chariot – One Wing

The Chariot er et hardcoreband fra Georgia, USA som jeg har fulgt tett siden de ga ut Wars And Rumors About Wars i 2009. I august i år slapp de sitt femte studioalbum One Wing, et album fylt til randen av impulsive følelser og uregjerlig kreativitet. Likevel går det aldri på bekostning av The Chariots allerede sterke identitet eller albumets helhet.

Det er like fascinerende som det er imponerende at westernflørten “First” aldri oppleves som tullete med sine trompeter, Ennio Morricone-estetikk og piskeslag (!?). Eller hvor naturlig pianoballaden ”Speak” føles mellom to av One Wings’ hardeste spor “Love.” og “In”. Kort oppsummert er One Wing årets dristigste, mest tankevekkende, uforutsigbare og fornøyelige album.

Hederlig omtale: The Secret – Agnus Dei, Goat – World Music, Converge – All We Love, We Leave Behind.

Årets låter

Disse fem låtene gjorde ekstra inntrykk på meg i 2012.

Årets låt å feste til:

Azealia Banks – «Atlantis»

Azealia Banks’ “Atlantis”, fra hennes flotte miksteip Fantasea, reddet festen for meg i år. Det gleder meg at Azealia Banks har klart stappe alt som gjorde Spank Rocks YoYoYoYoYo til årets partyalbum i 2006 inn i en låt på bare to minutter – så mye at jeg bare mister det, faktisk. “Atlantis” blir forresten ikke mindre festlig med denne syretrippen av en video:

Årets låt å gå hjem fra fest til:

The 1975 – «The City»

Jeg elsker å gå i gjennom byen midt på natten med musikk på ørene. Helst med en låt som har en sterk beat og en tydelig stemning. 2012 har i så måte vært ett bra år for slike låter. Ta for eksempel Foals med ”Inhaler”, Jenny Owen Youngs med ”Pirates” og ikke minst Torche med ”Kicking” – alle personlige favoritter på vei hjem fra nachspiel. Likevel står ”The City” av Manchesterbandet The 1975 ensom på tronen med sin drivende beat, kjølige stemning og angstfylte englevokal.

Årets låt å spille luftinstrument til:

Converge – «Sadness Comes Home»

Når Converge-trommis Ben Koller teller opp til fire etter en kort og seig intro på ”Sadness Comes Home”, legger han til rette for årets gitarøyeblikk. Gitartappingen som Kurt Ballou følger opp med er nemlig så catchy og ansiktssmeltende på samme tid at jeg brøt ut i vantro latter første gang jeg hørte det. ”Sadness Comes Home” er en stilstudie i hardcore-instrumentering og inviterer derfor til bred benstilling og hemningsløs lufttromming.

Årets låt å være George Michael til:

Chad Valley & Glasser – «Fall 4 U»

Noe inne i George Michael må ha dødd det øyeblikket Hugo Manuel – bedre kjent som Chad Valley – ble født. En en eller annen form for sjelevandring må nemlig ha funnet sted den dagen.

Årets låt å gjøre hva som helst til:

Peace – «Wraith»

Helt på tampen av året slapp britiske Peace (årets musikalske stormforelskelse for min del) singelen ”Wraith”, deres beste låt så langt. Perfekt krydret med en John Frusciante-aktig gitarlinje på refrengene og et frekt innslag av eurodancepiano som bygger opp avslutningen. Etter du har hørt “Wraith”, gjør deg selv en tjeneste og sjekk ut Delicious EP og singelen “Follow Baby” i samme slengen. 2013 blir deres år. Garantert.

Årets konserter

1. Mastodon – Sentrum Scene
2. The Secret, Storm Of Light, Touché Amoré og Converge – Rockefeller
3. Motorspycho med Ståle Storløkken – Olavshallen
4. AKKS Jubileumskonsert, bestillingsverk av Ingrid Helene Håvik – Blæst
5. Beaten To Death og Killswitch Engage – Rockefeller

Årets mest oversette

Dragged Into Sunlight – Widdowmaker

Min standardreplikk på altfor mange nachspiel i år: “Jeg hører du sier at The Sweer av Swans er årets album, men så lenge du ikke hørt Dragged Into Sunlight med Widdowmaker, er jeg ikke interessert i å prate mer med deg.”

http://youtu.be/KvCkrV6CNCc

Årets skuffelse

De (alt for mange) folkene som gikk rett etter at Refused hadde spilt ”New Noise” på Sentrum Scene. Flaut! Det intetsigende Yeasayer-albumet Fragrant World fortjener også en plass her. Nowaysayer!

Årets oppskrytte

Fjorårets Nostalgia, Ultra var en guddommelig miksteip. Frank Oceans debutalbum Channel ORANGE, derimot, er et helt greit album med noen få fantastiske enkeltspor. ”Forrest Gump”, ”Lost” og ”Pyramids”, for å være eksakt.

http://youtu.be/s26qTrH2atA