Det er ikke spesielt overraskende at et samarbeid mellom tre såvidt eksentriske kunstnere ikke kom til å bli hitorientert – det motsatte hadde faktisk vært det mest kontroversielle de kunne ha laget – men at denne førtiminutterlange ja,og-fasen ble såpass underholdende, er gledelig.
Premisset er dette: Ett sammenhengende verk som ad omveier tangerer alles respektive fagfelt, fra elektronika via støy til prog, pakket inn i et slags konseptuelt teppe av tilbakevending, omfavning og (muligens) gjenfødsel. Noe av dette er gjetning fra min side. Sentralt står Todd Rundgrens (prosesserte) stemme, som har lite til felles med hans Something/Anything?-periode, men snarere over i hans mer stjernetåkete bandprosjekt Utopia; spesielt når det kommer til lydbruk og en harsk, nærmest brekende stemmeprakt.
Vi starter med et host og en fødsel som oscilleres ut i kosmos via avbrutte rytmer og Rundgren som snakker noen gloser før man eskorteres inn i «Liquid Joy From The Wombs Of Infinity», som er blant hovedelementene i dette verket. Vakker, pulserende synthlek som legger grunnlaget for det som heldigvis har blitt et samarbeid hvis appell strekker seg langt forbi merittene til de involverte.
[soundcloud url=»https://api.soundcloud.com/tracks/200871720″ params=»auto_play=false&hide_related=false&show_comments=true&show_user=true&show_reposts=false&visual=true» width=»100%» height=»450″ iframe=»true» /]
«Put Your Arms Around Me» kommer relativt tidlig, og er således første introduksjon til et vokaltema som går igjen utover albumet. Dette temaet tas igjen både i «Rundt Rundt Rundt», «Ohr..Um..Am..Amen» og «Out Of My Head (Lone Vibes)» – titler det for øvrig ikke finnes all verdens grunn til å memorisere, for Runddans bør nytes i én vending for å gi noe som helst tilbake. Dette er et typisk eksempel på en utgivelse som du vil like bedre jo mindre du vet om det på forhånd. Da slipper man å gjøre seg opp en mening og en forventning om hva dette samarbeidet burde ha vært, og man slipper ikke minst å lese titler som «T.H.E. Golden Triangle (Dry Mouthed Gargoyles In A Fountain Of Fluorescent Shepard Tones)».
Riktignok er dette, blant annet, en progplate. Det er også en rockopera-tilnærming, en støydiscoprøvelse («Ravende Gal (Full Circle)»), en gitarsolo – og i siste instans et svært tilfredsstillende musikkstykke med uklare linjer. Såpass godt tilskrudd er trioen at det er vanskelig for meg å høre hvem som har gjort hva – en klar styrke og enda et bevis på at de har møttes på et musikalsk sted hverken de eller så mange før dem har vært.
Jørgen Hegstad
