Gorillaz: Plastic Beach
[EMI]
Damon Albarn og Jamie Hewlett rister av seg de konseptuelle lenkene med sin mest ambisiøse, fryktløse og underholdende plate så langt.
Er det i det hele tatt mulig å elske et «virtuelt» band? Spørsmålet har kvernet i bakhodet mitt siden Gorillaz debuterte med sitt selvtitulerte album i 2001, der prosjektets tegneseriefigurer, med Tank Girl-tegneren Jamie Hewletts visuelle satire over den moderne popkulturens frenetiske tempo som både motor og mål, hele tiden stod i fare for overskygge Damon Albarns musikalske utvikling i skyggen av moderbandet Blur.
Oppfølgeren Demon Days representerte riktignok en opptur, men det er først med tredjeinstallasjonen Plastic Beach Gorillaz berører meg på et rent emosjonelt plan, uten Murdoc, 2D, Noodle og Russel hysterisk flaksende fram og tilbake i underbevisstheten. Og det skyldes først og fremst at Albarns nærmest parodisk eklektiske elektrohip-pop denne gangen er utstyrt med mer av alt som er godt; nærhet, dybde, utforskertrang og, i mangel på et bedre ord, sjel.
Som tittelen mer enn antyder: Den postapokalyptiske søppeldynga vi er i ferd med å stake ut som kurs for kloden vår ligger som et tematisk bakteppe for disse 16 låtene. Men problemstillingen angripes med kløkt og frekkhet, samt et visst vemod, uten å bikke over i klam selvrettferdighet eller glorete dommedagsromantikk.
Plastic Beach gir et tungt oppbud av gjester rom til å skinne utenfor sine vante omgivelser. Snoop Dogg bruker anledningen til erstatte sitt sedvanlige ”bitch” med ”beach” (eller?), mens Kano og Mos Def boltrer seg over henholdsvis arabiskklingende grime og hypnotisk kraut.
Hederskar Bobby Womack beviser at han fortsatt har snøring på stemmebåndene (sjekk dystre ”Cloud Of Unknowing”), og Lou Reed beviser at han fortsatt ikke har det – og at ikke det gjør noen verdens ting. De La Soul-masete «Superfast Jellyfish» er blant de få gjesteøyeblikkene platen ville klart seg utmerket godt uten.
I hjertet av begivenhetene ruver imidlertid Damon Albarn, som nærmest egenhendig står for tre av høydepunktene på skiva («Empire Ants», «On Melancholy Hill» og den aldeles nydelige «Broken»). Han fremstår mer og mer som en David Byrne-aktig skikkelse for det hyperaktive, nervøse, grenseløse tiåret vi har ramlet inn i, men med Ray Davies’ erkebritiske whimsy intakt. Med Plastic Beach viser han seg nok en gang som en mann for fremtiden; det er både overraskende og imponerende.
Marius Asp
