Seks år etter debutalbumet Butter – og en bråte EPer pluss det vellykkede og passe macho elektrotrap-samarbeidsprosjekt TNGHT – er skotten Ross Birchard aktuell med oppfølgeralbumet Lantern.
Og ja, jeg glemte å nevne at Birchard også i mellomtiden har jobbet som beatmaker til mannen som vil stille i samme klasse som Jesus, Steve Jobs og Walt Disney, Kanye West.
HudMo, et av flere kallenavn, er kjent for sin eklektiske stil: Det elektroniske kombinert med hiphop-fibre – spesielt traptrommer – fungerer som grunnlaget, både når han selger låter og som soloartist.
Hør Hudson Mohawke i Spotify og WiMP
Utgangspunktet er for så vidt det man kan kalle en suksessformel. Egenartede, mørke instrumentale beats som treffer hiphophodene, og håndsrekning til radiobølgene når den samme oppskriften får, kremt, folkelige pop-ingredienser i miksen.
Lantern er en krysning av disse to retningene, og treffer godt når siktet fininnstilles. Fjorten låter, der i blant flere som tikker inn på et par minutter, gjør lytteopplevelsen til tider interessant. HudMos musikalske univers er kult og kaleidoskopisk der man blir obs på detaljer for hver lytt, sånn egentlig.
Forbeholdet med Lantern er at popfrieriene blir vel bleiknebbet: “Deepspace” med r&b-slesking Miguel, en pretensiøs sak hvor en grønnjævlig gitarsolo er the cherry on the top. Motsetningen er instrumentale “Scud Books” som har alarmerende horn, klikk-klakk-lyder og bistrende, men oppløftende synthgrep.
Et motsetningsfylt forhold gjelder på debutoppfølgeralbumet til den Glasgow-fødte produsenten.
«Scud Books»
Tittelsporet åpner med en sinnsyk during, en blir forventningsfull. Sommerlige “Very First Breath” breier seg med klimprende Tron-synth og svære signaturtrommer fra skotten før den flettes i “Ryderz”, som regelrett er en såkalt throwback til det gylne 00-tallet. Tenk Just Blaze som lager en låt for Jay Z for ti år siden. Her får 29-åringen også lekt seg med skarptrommeprogrammeringen.
Poporienterte “Warriors” har lite brodd og er hentet fra Lanterns svakeste deler, selv om Ruckazoid på vokal har en kul stemme. Det samme gjelder litt anonyme “Indian Steps” med søvndyssende bassbuldring, men Jamie xx viste nettopp at han behersker denne øvelsen bedre enn i dette tilfellet. Jhene Aiko-gjestede “Resistance” er den sterkeste fra denne delen av platen.
Likevel finnes høydepunktene, blant annet med «Kettles»: En bråvakker cinematisk intro, klokkespill som leker seg sakte, men sikkert inn i låten. Oppløftende og forventningsfull, det er da produsenten er best. Den superfete “Lil Djembe”, seiersikre Nintendo-homagen (?) “Shadows”, hissige klubblåten “System” og håpefulle “Portrait of Luci”, der i blant.
Symptomatisk nok runder albumet av med “Brand New World”, nesten en rockelåt gone wrong, men HudMo henter seg inn med sin sedvanlige kitschy tilnærming til musikk.
Man får altså litt av hvert av den innovative produsenten på Lantern. Feilskjærene er ikke skamløse, men dessverre tydelige. Men HudMo henter seg inn med å levere flere fete kutt, helhetsinntrykket er godt nok. Spesielt når man hører godsporene igjen og finner små, skjulte skatter.
Ali Soufi
