Daniel Kvammen, ja. Han er jo som en ung Stein Torleif Bjella! Det er enkelt å plassere slike ytringer i kjeften. Tross alt: De er begge fra Hallingdal (Kvammen er fra Geilo og ikke Øvre-Ål, riktignok), synger på dialekt om hverdagslige underfundigheter og sverger til et rustikt lydbilde i møtet mellom norsk visepop og americana.
Men så langt har Kvammen vist at han er mer (eller mindre, om du vil) enn kun en 20 år yngre Bjella. For der Gamlefar bruker skjebnene rundt seg til å fortelle om bitterheten på bygda, er universet til Pjokken hakket mer selvsentrert og abstrakt – hvilket er helt naturlig når man fortsatt trenger å nøste opp i trådene som er ens egen karakter.
«Da er dommens time altså kommet. Det er nå vi skal finne ut om dette er hype eller kvalitet,» innleder han med en selvbevissthet som viser seg å bli gjennomgående. Heldigvis åpner kalaset bekreftende i retning av sistnevnte med «Alt for mykje tå alt for lite» – det ene av tre spor han har rukket å utgi – fremført såpass velspilt og ivrig at hovedpersonen må tørke av den nyvåte luggen før neste skanse.
«Det å spille på by:Larm er som Donald,» fortsetter han i sitt tørrvittige modus operandi. «Der er alltid de lange historiene de beste. Dette er riktignok en kort en. Men i alle Donald-historiene finnes likevel en midtdel og et avsluttende poeng. Så jeg håper det samme gjelder for denne konserten,» annonserer han før han før et flott tredjenummer, bestående utelukkende av Kvammens milde vokal, sjenert fingerplukking og drømmende stålgitar.
Lavmælt og pent som det låter til tross: Publikum er påfallende lutter øre, der kun lyden av klirrende ølglass bryter inn i lydbildet. Det kan selvsagt ha mye å gjøre med at den lille bluesbula er fylt til randen med spesielt interesserte, men det bekrefter likevel at musikken – i likhet med Kvammen selv – har et vinnende vesen.
Ledesingelen «Ingen Vega Utenom» er imidlertid låten her som sitter klart best, i motsetning til det ulmende, potensielt storslåtte, men for anledningen langt fra feilfrie nummeret som følger etter. Men som med både egen nervøsitet og spent hypemaskineristemning er 25-åringen i fullgod stand til å avvæpne feilskjærene, i det han ber dem låst utenfor returnere på lørdag til et forbedret band.
Midtseksjonen er vel overstått, men hva med sluttpoenget? 25-åringen introduserer en «gladlakslåt» – aka deres svar på «Walk of Life» – som manageren visstnok hater. Og jeg er nok mer på lag med ham enn Kvammen. Den er morsom, men minimalt mer enn det. Geilo-kællen komplementerer tross alt melankolien bare ved å være.
Kim Klev
