Los Angeles-baserte Warpaint ble startet opp av fire barndomsvenninner allerede i 2004, men har vært gjennom noen utskiftninger på veien, og tatt seg god tid med å albumdebutere. Filmstjernetrommisen Shannyn Sossamon valgte å satse på skuespillerkarrieren istedet – noen husker henne kanskje fra ledende roller i filmer som The Rules of Attraction, 40 dager og 40 netter og A Knights Tale – og har blitt erstattet av Stella Mozgawa på trommer og tangenter forut for utgivelsen av The Fool.
Kvartetten fikk en del fortjent oppmerksomhet etter fjorårets Exquisite Corpse Ep – som forøvrig ble produsert av forhenværende Red Hot Chili Peppers-gitarist John Frusciante, og dessuten hadde et gjesteinnspill fra RHCPs nåværende gitarist Josh Klinghoffer – men onde tungers påstand om at den pågående hypen rundt Warpaint skyldes venner i celebre kretser er, nettopp, ondsinnet. Ikke bare fordi jentene denne gangen faktisk ordner det meste selv, men fordi dette er et både helstøpt, svært fascinerende og overraskende innsmigrende debutalbum.
Veldig umiddelbart er det imidlertid ikke, og det bør påregnes litt tid til å trenge inn i bandets svevende, men ganske spartanske lydbilde, hvor atmosfære og stemning i utgangspunkt virker viktigere enn iørefallende melodier. Låtene er gjennomgående innhyllet i en aura av mystikk, musikken skaper bilder i lytterens hode; av jamsessions i Laurel Canyon på tampen av 60-tallet hvor jenter i flagrende gevanter og langt uflidd hår sitter i dyp konsentrasjon over gitarene sine, mens skjeggete fyrer tilbereder marokkanske importvarer i skimmeret fra stearinlysene. Slik kunne det ha sikkert ha hørtes ut dersom Charles Manson hadde hatt en mindre trøblete oppvekst, og om damene i Manson-familien hadde fått et større kick ut av introvert musisering istedetfor utagerende knivdreping.
Yngre lesere vil kanskje dra større nytte av å forestille seg Siouxie Sioux som ideologisk leder i The XX, eller Cat Power backet opp av Interpol? Musikken er i det hele tatt spekket med referansepunkter, ikke minst til fordums storheter som Lush, Cranes, Cocteau Twins og Mazzy Star, samt norske Ephemera og nevnte Cat Power – alle band med sterk kvinnelig tilstedeværelse på vokal. Det taler likevel i Warpaints favør at de likevel nærmest er umulig å putte i bås.
Den storslagne åpningslåta «Set Your Arms Down» begynner med et enkelt bass og trommetema, før drømmende, flerstemt damevokal skaper en spøkelsesaktig, sakral stemning som bygger seg delikat opp med et ekkodrenert gitar-riff, synth-detaljer og enkle lydeffekter, som en slags skeletal postpunk i sakte bevegelse. «We walk through fire/My love is your flashlight» synger Emily Kokal, tekstlinjen passer perfekt til det tåkelagte skyggelandskapet bandet beveger seg i, hvor kjærligheten er en lunefull kjøter som veksler mellom å være trygg og truende.
Dette kommer særlig til uttrykk på albumhøydepunktet «Baby», en øm og vever ballade som effektivt viser tvetydigheten i bandets psyke(delia). «Don’t you call anybody else baby/cause I’m your baby still» er i utgangspunktet en lengtende kjærlighetserklæring, men forvandles plutselig til en trussel når strofen mot slutten halveres til kun «Don’t call anybody else your baby» og repeteres igjen og igjen som et mantra. Både vakkert og skummelt, istand til å fremkalle gåsehud og grøsninger på ryggen på samme måte som en god skrekkfilm.
Med kun ni låter fordelt på nesten femti minutter er det imidlertid ingen tvil om at Warpaint kunne ha bedrevet litt strengere selvsensur, enkelte av låtene kunne med fordel ha vært trimmet litt («Composure», «Warpaint» og «Undertow» er alle litt for lange), men dette blir for småplukk å regne i møte med et debutalbum som frem for alt er spennende – i flere av ordets betydninger.
I det hele tatt har Warpaints stillfarne psykedelia en uutgrunnelig, forførende og magisk kvalitet som sikkert ville ha sendt disse jentene rett på bålet i middelalderen. Noen hundre år senere kan vi heldigvis heller nøye oss med å nyte og applaudere deres subtile musikalske heksekunster.
