Bylarm-fredagen sto i konfliktens tegn for vår anmelder Marius Asp.
Snøen fortsetter å avgrense alle utenommusikalske sysler under Bylarm til de mest nødvendige, og gnagsåret fra første dag er byttet ut med tilløp til koldbrann i venstre lilletå. Men det nytter ikke å sutre. Her er inntrykkene fra andre dag av Bylarm.
Les Marius’ rapport fra Bylarms første dag her.
Party vs. musikk
– Bylarm er egentlig som en vanlig helg i Oslo, bare bittelitt mer intens, hevder en kompis. Han har helt rett, og tar samtidig helt feil. Vel slipper man å sove i telt og leve på festivalmat, men å se hovedstaden så fylt til randen av entusiasme og essensielle happenings i tjukkeste februar er spesielt inntil det rørende, intet mindre.
Er det så musikken eller festen folk er ute etter? Begge deler, åpenbart. Stemningen er god på de fleste konsertstedene, og det kan synes som vårt medfødte nordiske helgeinstinkt holdes i tømmene av muligheten til å få med seg gode liveopplevelser.
Ungdom vs. gamlinger
Fredagen starter med den herlige ungkalven LidoLido, som gjør en god figur på Juvenile Rock Club-scenen ved Tilt. Jeg er forberedt på å snike meg inn; dette ryktes nemlig at denne scenen kun er for de mellom 13 og 18. Kanskje det skrantne oppmøtet gjør at dette ikke håndheves i praksis; den aldersmessige spredningen i publikum er tvert imot påfallende, fra skjeggete NRK-sjefer til fnisende tenåringsjenter.
Det er uansett høyst naturlig at de under 18 år har et ordentlig konserttilbud når Bylarm først sparker liv i Oslos livescener, og Tilt byr på sterke navn også i kveld, fra reggae (Jabaman) til country (Mhoo) og metalpunk (Haust).
Ryktet vs. virkeligheten
På bakgrunn av knallåten ”One Of You” hadde jeg høye forventninger til Stavanger-artisten Line Larsen, men konserten på Sentrum Scene var skuffende. Det samme må sies om Howl, som min kollega Jørgen Hegstad anmelder til en fortjent treer. Det er tid for å føle på rykteflommen. Hva skjer? Hørt noe?
Bylarm er ikke som andre festivaler (noe som strengt tatt kan henge sammen med at det ikke engang er en festival), og de store skandalene uteblir gjerne – dessverre. Det skal ikke mer til enn å knuse en skarve gullplate for å kapre medienes oppmerksomhet, og man gjør lurt i pakke ned eventuelle forventninger om kjendiser som snorter kokain fra erigerte lem. Årets mest hardnakkede rykte så langt gikk ut på at Susanne Sundfør hadde mistet både stemmen og sinnsroen, noe hun effektivt motbeviste med konserten på torsdag. Da er det verre med Rybak, men han er visst i Sverige.
Ull vs. paljettbuksedress
Kvelden fortsetter på Stratos, høyt hevet over de nedsnødde gatene. Kråkesølv (eller Death Cab For Kari Bremnes, som de kalles på folkemunne) har kommet langt siden jeg først så dem under Bylarm for to år siden, og de som har tid og tålmodighet til å trosse den drøye køen utenfor belønnes med like deler intim og punchy indiepop fra øverste hylle. Kommer Per Sundnes for å kore på ”Hjørnebrikke”? Nei, han gjør visst ikke det. Videre.
Det er som regel minst én artist som – rent kunstnerisk – går på trynet under Bylarm, og i år kan det virke som om mange har krysset fingrene for at det skulle bli Lise Karlsnes. Er det ikke dårlig stil å trekke i den samme glitrende drakten to kvelder på rad? Muligens. Jeg lar meg imidlertid overraske positivt av Karlsnes’ distanserte og florlette poputtrykk på Folk, ikke minst som et sunt motstykke til all den jordnære og ”ærlige” rocken som drønner ut fra de ulike scenene.
Støy vs. skjønnhet
Kveldens udiskutable høydepunkt inntreffer imidlertid 01.15 på Sentrum Scene, når Serena-Maneesh serverer smakebiter fra sitt nært forestående og sterkt imøtesette andrealbum. Jeg har hatt både gode og dårlige konsertopplevelser med bandet, men her setter hypnotiske ”Aisha Abyss” stemningen; det låter dvelende, stort og tøft.
En anmelderkollega utbasunerer med ett at S-M utelukkende er et oppsop av tingene som gjorde Neu!, My Bloody Valentine og Sonic Youth bra, og ignorerer med det Emil Nikolaisens enestående vilje og evne til å lade enkle og vakre popfragmenter med en uro og nerve som langt på vei tangerer inspirasjonskildene. At bandet vekker oppsikt utenfor landegrensene, kler bare poenget hans ytterligere nakent. Vi er for trøtte til å fortsette diskusjonen, og vralter i hver vår retning. Det er så kaldt at det begynner å føles varmt. Dårlig tegn.
Kjærlighet vs. hat
Folket twitrer naturligvis jevnt og trutt fra #bylarm, også undertegnede. Vi avslutter med noen av de mest minneverdige rapportene fra gårsdagens begivenheter:
”Haha Donkeyboy må jo bare slutte med å spille live. #møl #Bylarm”
”Gir opp #bylarm etter at Nils Bech & Bendik Giske spilte fletta av meg på Villa. Fineste gutta i byen. #realtalk”
”Faen _skjer_ med jævla Donkeyboy-cover av de soperne på Rockefeller. Og hipstersuppa bobler i lykkerus. Fuckrn sux. #bylarm”
”Moddi på Folketeateret er kanskje det fineste jeg har hørt i hele mitt liv. Wow. #bylarm”
”Folk står på stolene når Shining spiller på John Dee, antakelig for siste gang. Ikke uten grunn at de snakker engelsk mellom låtene. #bylarm”
”drunk #bylarm”
Vi ses på Haust og Jesse Jones i kveld.
