Man skulle tro at dansbar soulpop treffer blink en lørdag ettermiddag på Slottsfjell. Alt er lagt til rette for det: deilig vær, god festivalstemning og svensk pop. For det liker jo vi nordmenn.
Men det første tegnet på at dette blir en slapp konsert er at Veronica Maggio entrer scenen iført en svart kjole som går i ett med bakteppet. Hun forsvinner jo! Med bravur blir «fantastiske Veronica!» presentert av sin keyboardist, tett etterfulgt av «Vinnaren» – en låt proppet full av selvtillitt der Maggio synger at «Inget hadde varit möjligt utan mig». Men heller ikke her er det noen gnist å spore.
Maggio framstår ikke som en vinner, men derimot som en helt ok artist. Låtene er langt fra svake, og Maggio synger heller ikke dårlig. Men hun fyller rett og slett ikke den store Kongescenen med sin tilstedeværelse. Musikerne hun har med seg er både samspilte og dyktige, men med en total mangel på karisma. Det hele er en «snill pike-konsert». Veronica Maggio er ei jordnær, søt jente som synger pent, men utstråler overraskende lite entusiasme og sjarm. Problemet med en jordnær konsert er at magien uteblir. Det er ingen sjanse for at konserten hverken tar av, eller faller sammen. Det hele utarter seg bare til å bli en forutsigbar, men fin nok fremføring.
Den skinnende, kommende popstjernen jeg så på Blå i Oslo for 1 1/2 år siden er borte. På Slottsfjell er ikke Veronica Maggio noe annet enn ei jente med gode vokalferdigheter og en bunke stilige, Motown-inspirerte soulpop-låter – som rett og slett mangler gnist.
Maggios myke soulvokal og tidvis fengende låter redder den uinspirerte opptredenen fra å bli en fadese. Hun avslutter med sin desidert sterkeste låt «Stopp», en sang om kjærlighetssorg som har en nerve og intensitet som treffer deg dypt inn i hjerterota. Fremføringen på kveldens konsert treffer ikke like hardt som på plate, men den er nære ved. Sammen med «Gammal Sång» og «17 år» er den konsertens høydepunkt og viser fram hvilken artist som egentlig bor i Veronica Maggio.
I tillegg til å være en delvis kjedelig konsert, er lyden på Kongescenen nok en gang ullen og rar. Topper du dette med Maggios usle 36 minutter på scenen og mangel på energi, er det ikke annet å gjøre enn be Veronica Maggio prøve litt hardere neste gang.
Ellen Ramstad
