Stephin Merritt er, ved siden av Andrew Bird og The Weakerthans’ John K. Samson, min favoritt-poptekstforfatter. Det var hans vokabular som fikk meg til å elske The Magnetic Fields’ 69 Love Songs (2000), som jeg fortsatt holder som et av mine favorittalbum gjennom tidene: Et helsikes sammensurium av sylskarpe metaforer, krass realisme og obskure referanser som Pantone-fargekoder, sveitsiske retorikere og flagrende koreografer ga klangbunn til alle mulige mellommenneskelig relaterte sinnsstemninger, og følgelig slagere som «Washington, D.C.», «The Luckiest Guy On The Lover East Side», «Papa Was A Rodeo», «Reno Dakota» – og 65 til.
Litt av problemet med Merritts karriere, sett i retrospekt, at han er svært glad i det konseptuelle. Etter de sekstini kjærlighetssangene kom I, der alle låttitlene startet på I, dernest kom Distortion, hvis lydbilde bar preg av nettopp den effekten.. I tillegg har han gitt ut et album med Showtunes (2006), og all denne tematikken lar han gjerne komme foran de lyriske og melodiske temaene han er best på.
Merritt kler best å være bitter og ugjengjeldt forelsket, noe han da temmelig ofte er (ihvertfall om man skal legge dokumentarfilmen Strange Powers: Stephin Merritt and The Magnetic Fields til grunn). Det er da han er på sitt sprekeste (tekstlinjer som «my heart’s running ’round like a chicken with its head cut off» og «on a ferris wheel, looking out on Coney Island, under more stars than there are prostitutes in Thailand» friskt i minne) – vi vil ikke ha ham sånn passe fornøyd, da blir resultatet à la den skuldertrekkfremkallende Realism (2010).
Love At The Bottom Of The Sea låner litt av alle retninger av Merritts egne karriere. Lydbildet, hovedsaklig dominert av sparsommelige trommemaskiner, synther og gitarer, samt Merritt og Claudia Gonsons vokaler, tar en tilbake til tiden rundt Holiday (1994) og Merritt-sideprosjektet Future Bible Heroes. Samtidig skyr de ikke mer storslagne produksjoner, som i nydelige «Born For Love» og første singel «Andrew In Drag», som er på høyde med hans beste saker.
The Magnetic Fields – Andrew in Drag by MergeRecords
Endelig, etter mange års kvalitetsmessig nedoverbakke, er dette en fornuftig revitalisering av låtene: lite konseptuelt skimtes i den mollstemte horisonten. Sammen med den delikate produksjonen er han desperat lengtende og hvass i kjeften igjen – som i «I Don’t Like Your Tone»: «well, my dear, how clear you make your so-called feelings known/ it’s queer, my dear, I fear heartbreak, but I don’t like your tone» – eller «so I’ve taken a contract down on you, I have hired a hitman to do what they do/he will do his best to do his worst, after he’s messed up your girlfriend first» fra «Your Girlfriend’s Face».
Med unntak i de litt unødvendige «All She Cares About Is Mariachi» og «My Husband’s Pied-à-Terre» er dette en tydelig returnering til Merritt på sitt beste: catchy, små låter, ordrik bitterhet og et gjennomgående fokus på melodi og tekst som gjør at han nok en gang er tilbake i toppform.
Jørgen Hegstad
