«Den som bare hadde vært 17 år gammel og dritings». Tanken treffer meg med full kraft idet «Mjød», selve symbolet på det kommersielle potensialet som bor i Rogalandsbandet Kvelertaks ferske og kritikerhyllede debutskive, fillerister et entusiastisk publikum foran scenen på Hovescenens første konsert av året. Og for et startskudd.
Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din
Før den tid har nemlig bandet pumpet ut sitt eminente oppkok av eitrende forbanna hardcorepunk, tidløs hardrock og giftig, norskættet ekstremmetall i en drøy halvtime, med «Ordsmedar av rang», «Nekroskop» og «Ulvetid» blant sangene som skaper det herligste kaos i de fremmøttes rekker. Stolt og stinn av selvtillit maner vokalist Erlend Hjelvik fram det underliggende, lett vrøvlete og norrønt anlagte tekstuniverset i pausene mellom låtene. Det er fortsatt umulig å tyde hva han synger, og det er naturligvis akkurat slik det skal være.
Som de fleste band både vinner og taper Kvelertak på å spille live. I fullt dagslys på Hove kan ikke bandet skjule seg bak den detaljerte og nådeløst effektive produksjonen Converge-gitarist Kurt Ballou har bidratt med i studio. Til gjengjeld bringer de til torgs noe langt viktigere i denne sammenhengen: Tett, velspilt og høyst smittende energi i sin pureste tapning.
Enkelte av koringene oppleves litt veike, og flere av bandmedlemmene kunne hatt godt av å røskes ut av den dype scenekonsentrasjonen de legger for dagen. Likevel fyller de Hovefestivalens største scene med en autoritet som med all tydelighet viser hvorfor 2010 er Kvelertaks år, enten du liker det eller ikke.
Det er makt i de foldede hender, særlig når de hviler rundt halsen din. Måtte de holde grepet i lang, lang tid.
Marius Asp
