Siden oppstarten i 2010 er det én knagg som har hengt ved Oslo/Bergen-baserte Man The Machetes – «de ligner på Kvelertak». Og ved første gjennomlytt er det lett å dra akkurat de parallellene. De er begge seks manns store orkestre som spiller en hybrid av hardcore, classic rock og metall – på norsk. Og både vokalist, Christopher Iversens vokal og gitararbeidet til de tre «Macheterene» kan minne om det av henholdsvis Erlend Hjelvik og Bjarte Lund Rolland. Men der stopper også mange av likhetene.
For der deres tidligere label-kollegaer fra Rogaland heller mer mot metallen, har Man The Machetes bena godt plantet i hardcoren. Noe de viser til gangs på andreplaten Av nag. Første spor, maktdemonstrasjonen «De sier nei», er en leksikon-definisjon på hvordan å åpne et album. Kun fem sekunder tar det før vokalist Iversen på fandenivolsk vis proklamerer følgende «Æ har blitt helt besatt, dem har mæ overtatt», han trenger ikke si det. Vi hører det. Når det er sagt kan vel ingen av de resterende fem beskyldes for å være særlig tilbakelente heller – dette er foroverlent hardcore på høygir. Adrenalinet pumper videre på «Mennesketrapp» hvor inntrykket fra forrige låt forsterkes ytterligere. Snikende melodilinjer pakket inn i krakilske skrik foran en vegg av lyd – spekket med deilige riff og rabiat tromming. Sekstetten varter attpåtil opp med en «The Trooper»-aktig «outro» Iron Maiden verdig – som om det var verdens mest naturlige ting.
På gåsehud-frembringende «Til døden samler oss», denne platens «Mageplask» om du vil, kommer virkelig Man The Machetes sin detaljrike hardcore til sin rett. Rutinerte Eric Ratz (Cancer Bats, Comeback Kid) har skrudd akkurat riktig og gitt hver eneste lekre gitar-linje akkurat god nok plass til å boltre seg i lydbildet. Og boltre seg gjør de. Lead-fillen 27 sekunder inn er kanskje det beste gitar-»licket» undertegnede har hørt i år, da tilgir vi lett at refrenget kan minne om «Ulvetid» av en viss gjeng fra oljehovedstaden.
Men Man The Machetes fremste våpen i kampen om lytterne er også en av deres største svakheter. Det går i ett – hele tiden. Noe som i og for seg funker når riffene og melodiene er av den minneverdige sorten. Når de ikke er det, blir den manglende dynamikken meget synlig og den 29 minutter lange platen føles mye lengre. Derfor er DOWN-inspirerte «Ørkenmarsj» et kjærkomment hvileskjær i en ellers adrenalin-tung plate. Ikke det at de drar det veldig ned, sånn tempomessig, men den Tool-ifiserte bass-introen som glir over i et Jimmy Bower-aktig riff, bidrar med litt tiltrengt dynamikk og viser at guttene har flere strenger å spille på. Som en frådende Iversen selv sier det i den beinharde bridgen på «Adjø Artemis» «Du kan ikkje si, æ ikkje prøvd». Prøver gjør de. Lykkes gjør de og. Bare et par «pustepauser» til neste gang så heves det enda et hakk.
«Av nag» står uansett igjen som et solid stykke arbeid og føyer seg inn i rekken av sterke norske hardcore-utgivelser de siste årene. Med nye utgivelser fra både Hold Fast, Shevils og Ondt Blod i vente blir det en fin vinter for de som liker hard kulde. Ørkenmarsjen kan Man The Machetes spare til neste års festivalsommer.
Jørn Kaarstad
