Det er snedig at Håkan øyensynlig aldri går tom for historier om anger, nostalgi og rotløs småbyungdom på nittitallet. Enda rarere er det at det fortsatt, syv album ut i karrieren, har den samme appellen som da jeg hørte «En Vän Med En Bil» for første gang rundt årtusenskiftet.
Etter den umiddelbare fascinasjonen som «alle» følte for ham på Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg, har det vært noen famlende år og noen album som ikke traff helt: Et Kolikbarns Bekännelser (2005) og Det Är Så Jag Säger Det (2002) spesielt. Men når han nå toger mot de førr, har han truffet blink. 2010s 2 Steg Från Paradise var karrierebeste, og Det Kommer Aldrig Va Över För Mig er ikke langt unna.
Noe av hemmeligheten bak den tilsynelatende evige appellen han har som låtskriver, er at uttrykket varieres fra utgivelse til utgivelse. Denne gang er det Måns Lundberg, produsent for blant annet (det i Norge forbigåtte bandet) Deportees, som har dratt Hellströms nostalgi inn i åttitallet, og det fungerer svært bra.
Blant annet høres det godt på albumets mest oppsiktsvekkende spor «Pistol», som med synthtrommer og hul bass er en plastisk ballade høyt der oppe blant hans beste låter, selv om det noen ganger låter ubehagelig likt Alphavilles «Forever Young». De låtene deler for så vidt samme tematikk også; her er det mange varianter av «dette gjorde vi», «disse møtte vi», «slik endte det», «hvorfor endte det?» – dette er essensen av Håkan, og det er få som betager så mye som ham.
Således har vi altså et høydepunktspekket album. Den dystre postpunken på «Livets Teater», symfoniske «Street Hustle» og bitre «När Lyktorna Tänds» er best, og like bak finner man «Du Kan Gå Din Egen Väg», som skjemmes noe av en irriterende tillagt stamming. I denne sammenhengen oppleves den Killerske førstesingelen regelrett generisk, for albumet er langt mer komplekst og uventet enn den bærer bud om.
Det Kommer Aldrig Va Över För Mig vil ikke være albumet som gir Håkan nye fans – til dét kreves for mye kontekst og en bedre singel, men de av oss som har blitt voksne i takt med hans album vil finne mye å elske her. Førtiåringer gråter også, og det smitter. Jeg gleder meg allerede til nye variasjoner over temaet.
Jørgen Hegstad
