Mary og Max (4)

En voksenanimasjonsfilm fra Australia om sinnslidelser og triste skjebner.

Fra "Max og Mary" (Foto/Copyright: Arthaus).

«Mary og Max» er en voksenanimasjonsfilm fra Australia om sinnslidelser og triste skjebner.

Det betyr ikke at det er en trist film å se på, men snarere at tunge psykiske greier kan animeres og gi et annet inntrykk.

En umåtelig viktig brevvenn

Mary begynner ved en tilfeldighet å brevveksle med Max, og det vesle, australske mobbeofferet får en umåtelig viktig brevvenn i den voksne, sinnsforstyrrede Max.

De har viktige, og til tider hysterisk artige ting å si om sine egne liv, som i praksis hjelper den andre i hverdagen.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Fra "Mary og Max" (Foto/Copyright: Arthaus).

Klumpete og enkel animasjon

Animasjonen er klumpete og enkel, ikke ulikt noe av det vi fikk servert fra øst-Europa på åtti- og nittitallet. Budskapet kommer vel desto tydeligere frem, antar jeg.

Og det kan samtidig presenteres på en mye mer direkte måte enn i en kjøtt og blod-film. Etter å ha sett «Mary og Max», forstår jeg at jeg har blitt vist ganske harde saker, uten at jeg har gravd fingrene inn i kinosetet.

Ikke en film for barn

«Mary og Max» er rørende og lattervekkende; en melankolsk feelgoodfilm, med stemmer ved blant andre Philip Seymour Hoffman og Eric Bana.

Dette er ikke en film du skal ta med barna på, men en film du godt kan se sammen med en venn som har problemer i livet, eller en venn som ikke har problemer i livet.

One Response to “Mary og Max (4)”