På sitt selvtitulerte album er det lite igjen av den St. Vincent som varmet opp for Sufjan Stevens på Sentrum Scene en gang midt på totusentallet. Varmen i klangen har kjølnet, og jo lenger frem i diskografien man kommer, jo stivere har leddene blitt. Overflatene har også blitt hardere, og det er kraftig forskjell i uttrykk fra eksempelvis «Paris Is Burning» fra debuten Marry Me (2007) til «Birth In Reverse» fra St. Vincent.
Imidlertid er Annie Clark fortsatt den samme låtskriveren. Kontrastfylte, overrumplende tekstlinjer veves på svært særegent vis sammen med et
låtmateriale som er både bombastisk og lettfattelig. Åpningssporet «Rattlesnake» er et eksempel på det, der hun løper naken rundt i Texas på flukt fra en klapperslange, over en melodilinje som minner om Roxettes «Joyride». Visstnok basert på en sann historie.
Produsenten på dette albumet er John Congleton, sist hørt for en ukes tid siden da jeg anmeldte det enda bedre albumet til Angel Olsen, men produksjonene kunne ikke ha vært stort mer forskjellige: Der han ga Olsen rom til å puste, nøle og skrangle, har han her sitt fulle hyre med å suge marg ut av blåserne og erstatte den med kvikksølv. Det låter slik jeg innbiller meg 1988 trodde 2014 skulle høres ut; snålt og utilpass – men det fungerer.
St. Vincent er god til å gi blaffen i konvensjoner, og det er hennes største styrke. Hun har sagt at hun har latt seg inspirere av både Alejandro Jodorowskys The Holy Mountain og The B-52’s, og i dét spillerommet er det stor tumleplass. Det kulminerer i albumets første halvdel, og helt spesielt «Birth In Reverse», «Digital Witness» og vanvittige «Rattlesnake», som lett er den morsomste låten hun har laget.
St. Vincent – «Digital Witness»
Alt er imidlertid ikke ekstatiske krumspring, og et par av albumets fineste låter er relativt nedtonede. «Prince Johnny» er lettfattelig og enkel, og føles derfor som en mulighet for utpust i en ellers temmelig hesblesende rundtur i Clarks kreative hjernehalvdel. Felles for alle låtene er at de har så mange knagger å henge seg fast ved, så mye morsomt å lytte etter, så mye spennende å lære. Hør bare den Tori Amos-inspirerte «Huey Newton», om den avdøde politiske aktivisten. Den trenger seks-sju runder for å bli fullstendig konsumert.
St. Vincent er dog ikke feilfri. Mot slutten uttværes kreativiteten en smule, og «Bring Me Your Loves» blir bare slitsom, og «Every Tear Disappears» føles som et halvgått løp, selv om hun får ut tekstlinjen «call the 21st century, tell her ‘give us a break'». Alt i alt er dog dette et vanvittig møte mellom kreativitet, musikalitet og tekstskriving av det underholdende slaget, og et album man stadig må stoppe opp og spole tilbake i for å få med seg alle detaljer. Vel har hun mistet noe av Askepott-sjarmen fra debuten, men den onde stemor-rollen kler henne vel så bra.
Jørgen Hegstad
