Heligoland
[Virgin / EMI]
Massive Attack kunne like godt kalt Heligoland for «Massive Attack Is Back: The Album».
Det tar en stund før Heligoland begynner å bli verdt å høre på, men så er også Massive Attacks femte langspiller en treig skive i alle ordets forstander. Den kommer syv år etter den forrige og består av stort sett ganske lange låter i stort sett ganske belagelig tempo. Albumåpner «Pray For Rain» er seks minutter og førtifem sekunder lang, hvorav litt over ett er god lytting. Resten høres ut som en kjempesløsing med gjestevokalist Tunde Adebimpe (TV On The Radio).
Ganske slepphendt bruk av skivas mange gjestevokalister er også et gjennomgangstema, dog med visse unntak: Damon Albarn klarer å smaksette «Saturday Come Slow» nok til å heve en ellers ganske middelmådig låt over hopen og Mazzy Stars alltid elskelige Hope Sandoval smykker «Paradise Circus» – en rolig, voksende piano- og stryker-spilt klappemarsj som gjør skam på resten av skiva ved å både være øyeblikkelig gripende og bedre for hvert gjenlytt. Massive Attack får det til med skjøre kvinnestemmer, altså.
Det sagt, for å komme til disse små juvelene må man karre seg (eller skippe seg) igjennom traurige greier som «Splitting The Atom» og «Flat Of The Blade»; låter som, til tross enkelte gode elementer, i bunn og grunn spiller på en underliggende nerve som ikke er der. Til tider kan det høres litt ut som de gamle helter er litt vel bevisste om at de er nettopp det. Med alle disse gjestene og all denne spilletiden og såpass lite nye ideer kunne de like godt kalt skiva «Massive Attack Is Back: The Album».
Ved siden av unntakene nevnt over er det på sin plass å trekke frem avsluttningsnummeret «Atlas Air» også, om ikke annet fordi det er det beste sporet på skiva uten gjester. Nesten åtte minutter ikke-kjedelig, sakte buldrende techno som faktisk går fra punkt A til punkt B, og som i likhet med endel på Heligoland funker bedre enn tonen i denne anmeldelsen kan gi inntrykk av. Men herregud, hva er det folk vil ha her? Vil de ha en retur til den mindre regntunge trip-hopen fra Blue Lines og Protection, drømmer de om nok et Portisheadmirakel og en oppdatering og gjenvaluering av hele Massive Attack-konseptet, eller vil de ha nok et dunkelt Massive Attack-album som ikke er like bra som Mezzanine? Vel, folk som vil ha sistnevnte kan sikkert kritiseres for både lave lister og skylapper av nostalgi, men det er de som får det de ønsker seg i år. Så kan vi andre sitte her med de kritiske ørene våre og sutre, lissom.
Peter Vollset
