Du vet de banda som bare pumper ut musikk og blir bare mer og mer forhatt i forsøket på å fornye seg selv? Etter Viva La Vida hadde Coldplay en usikker fremtid i form av kommersielle samarbeid med Rihanna, Tove Lo og ikke minst The Chainsmokers. Mest sannsynlig i håp om å kapre nye fans. Forståelig siden fansen som elsket Parachutes allerede har forlatt skipet til stadionrockerne. I deres nye EP Kaleidoscope overbeviser de meg om at de nå er på vei mot bunnen med Chris Martin som destruktiv styrmann.
I åpningslåta «All I Can Think About Is You» fremkaller bandet nostalgifølelsen med et «Clocks»-aktig pianohook og tar oss tilbake til den gode mid-2000-tiden. Selvfølgelig overveldende pompøst, men kanskje den eneste låta som skiller seg positivt ut på denne EP-en.
Big Sean hopper med glede inn i malstrømmen. «Miracles» må være en kjip B-side tatt fra de nyeste skivene og gjestes av et gitarspill som like gjerne kunne vært spilt av Nile Rodgers helt til rapperen plutselig braser inn i et lite fruktbart samarbeid som hverken gagner Coldplay eller Big Sean. Sjangersprikende samarbeid kan faktisk gjøres på riktig måte (shout-out til Kendrick Lamar + U2), men i dette tilfellet viser det seg at det er vanskelig å få det til å høres naturlig ut. I «A L I E N S» står Brian Eno (!) bak spakene, men også der er det ikke noen redningsvester å hente.
Dette må være en samling med låter de har laget uten noen form for bedre mål enn å høste inn fans som aldri har hørt «Yellow», «In My Place» eller «The Scientist». Noe som forøvrig gir mening med tanke på den grusomme «Something Just Like This», hvor de har fått med seg de ufortjent populære clickbait-slabbedaskene fra The Chainsmokers. Det er legitimt at låta er med på EP-en, men det at de faktisk har valgt å ta med en sugen live-versjon overdøvd av blindt forelska og hysteriske fans er ubegripelig.
Også kommer vi til finalen. I et rop om hjelp drar «Hypnotised» bandet helt ned til bunnen i en låt som ironisk nok er prikk lik temasangen for vannverdenen i Super Mario 64. Døsig, sjøsyk og lite hypnotisert sitter jeg igjen utkleina. Hva er det de driver med? Denne samlingen av hovedsakelig allerede utgitte singler komplementerer ikke hverandre nok til at de burde være sammen på en EP uten noe form for konsept. Utvilsomt en sjelløs og unødvendig fyllplate hvor samtlige låter føles malplasserte. Utrolig nedsig.
Marit Johansen
