The Fireman: Electric Arguments
[One Little Indian/Indie Distribution]
I en epoke av livet der de fleste lever på gamle bragder og for lengst har mistet interessen for å skape ny musikk, makter McCartney i stedet å overraske.
Sir Paul McCartney har under monikeret The Fireman igjen slått seg sammen med produsent Youth (Martin Glover), kjent for sin tid i det avantgardistiske og underkjente bandet Killing Joke. Samarbeidet startet med Strawberries Oceans Ships Forest i 1993, fulgt opp av Rushes i 1998, og nå har de to ganske ulike figurene igjen funnet sammen.
McCartney trenger jo ingen introduksjon, men det må likevel påpekes at han etter sitt virke i The Beatles, deretter 70-talls giganten Wings, for så å befinne seg i det striglete pop-landskapet på 80- og 90- tallet, på sine eldre dager disponerer sin tid forbausende godt.
Ikke bare var fjorårets Memory Almost Full en positiv overraskelse, med dets merkelige vokoder-eksperimenter og stilfulle popkonstruksjoner, men som The Fireman byr McCartney også på musikk som ønsker å både bryte med fortid, anerkjenne musikkhistorie og ikke minst leke seg innenfor rammene av det moderne studioet.
Resultatet er variabelt, der den på minussiden fokuserer i overkant mye på sumpete blues (”Two Magpies”) og grovkornete låtkonstruksjoner, mens den på den annen side også innehar unektelige kvaliteter.
McCartney gir et nikk til mordmistenkte Phil Spector og hans Wall Of Sound på deilige ”Dance ‘Til We’re High”, han gjør seg noen tanker om sin livslange karriere i svale ”Lifelong Passion” og lar energien snakke for seg i ” Don’t Stop Running”. Og midt mellom det kjedelige og nytelsesfulle finner du den halvharry og nesten Bruce Springsteen-aktige ”Highway”, som gjennom en merksnodig produksjon låter langt mindre umiddelbar enn den trolig ville gjort under McCartneys stadionkåte regime på 70-tallet.
Electric Arguments skal ha for sin variasjon, og selv om albumet feiler og seirer om hverandre vil jeg fremdeles gi McCartney – som har oppnådd alt man kan oppnå i musikkverdenen – honnør for å forske videre.
Erlend Mokkelbost
