Gode Ord Dør Sist: Gode Ord Dør Sist
[Gaffa Records]
Gode Ord Dør Sist setter Trondheim på rapkartet med halvflau, tidvis festlig gutteromspoesi og gjennomgående flott produksjon.
Gode Ord Dør Sist (G.O.D.S.) består av Trond Wiger og Erik Bruset aka Tfuzz og Börek. De har tidligere gjort seg bemerket på den trønderske rapscenen, medvirket på ulike mixtapes og gjort Shakespears verserim til rap i regi av Rikskonsertene. Når gutan nå er på plass med sin debutplate, er det som et minnealbum der hobbyfilosofiske tekster akkompagneres av fete beats.
Den selvtitulerte plata omhandler en høyst middelmådig hverdag, og alle dens oppturer og nedturer skildres som tidvis sjarmerende gutteromspoesi. Harryfaktoren er så klart tilstede i form av prepubertalte ordvendinger, som for eksempel i låta «Våkne»: ”Rykende ferskt morrabrød, æ treng hjelp kjære, kom og legg n’ død.” Jada, gutta (som strengt tatt er menn) tar seg opptil flere klisjébad. Det er flaut, men også en anelse festlig, når det skrytes hemningsløst av Dahls pils på sistesporet, eller når bartebyen omtales i positive ordlag i låta ”Trondheim.” Det bør også nevnes at G.O.D.S. tillater seg å være både personlige og alvorlige når de spytter om savnet etter avdøde familiemedlem i låta ”Juan Paradés.”
«Trondheim»:
Selvfølgelig er det en stor og god utfordring å skulle lytte til intet mindre enn atten spor med trøndersk flow, men det er verken teksten eller måten den blir fremført på som gir dette albumet livets rett. Brorparten av låtene har formidable beats, tydelig inspirert av reggae, dub og ragga. Det er velprodusert og stemningsskapende, fengende og hardslående, ofte med et tilbakelent feelgood-preg.
Hadde tekstene, og særlig rapferdighetene, holdt like høy standard som melodiene og produksjonen, kunne G.O.D.S. revolusjonert morsmålsrapen på samme måte som Tungtvann gjorde i år 2000. Men det skjedde altså ikke. Ikke denne gangen heller.
Trine Sollie
