For ikke så altfor lenge siden spurte en god venn av meg følgende: «Finnes det egentlig dårlig ambientmusikk?». Svaret er jo – og burde være – et selvskrevent «ja, såklart, som med alle andre uttrykk». Men jeg synes det var et vanskelig spørsmål å skulle svare på. Kunstmusikk hvor instrumental abstraksjon og sonisk utforskning skaper fremdriften i «låtene» (det er sjelden det føles rett å kalle dem dét) har nemlig en tendens til å belønne lytteren ekstra godt for nitidig og nysgjerrige lytting.
Ta for eksempel et av fjorårets aller beste, men underkjente norske album, Owl Splinters, hvor duoen Deaf Center klarte å mane frem selve lyden av svartedauden ved apokalyptiske strykere og illevarslende tangenter for hånden. Eller gi en sjanse til dobbelalbumet A I A: Alien Observer/Dream Loss av enkvinnesprosjektet Grouper – basisen er fløyelsmyke vokal- og instrumentalteksturer som skapt for den selvmedlidende søndagen man må ta seg en med jevne mellomrom.
Du kan også se til vår mann for anledningen, Tim Hecker, og hans suverene Ravedeath, 1972 (også av fjoråret), der kanadieren eksperimenterer og droner avgårde på forvrengte og ihjelklangede piano- og orgellinjer. Hvis adjektivet «eterisk» noen gang skal komme til sin fulle rett, burde det være mens dette albumet svever et sted mellom liv og død – mellom platespilleren og stiften – hvor det man hører er så mye mer enn bare lyd. Det er musikk som griper tak i deg både fysisk og psykisk like mye som det lar deg nyte en god bok i fred og ro.
Mye av det samme kan sies om Instrumental Tourist, men tittelen sier det nok aller best selv; over en snau time drar Tim Hecker på en instrumentalreise med eksperimentalistkollega Daniel Lopatin (best kjent under det håpløse pseudonymet Oneohtrix Point Never). Man må selvsagt godta at det er et mindre fattet resultat enn hva de to produserer hver for seg – albumet er nemlig det første i rekken av SSTUDIOS, hvor labelet Software Recordings inviterer til improvisasjon mellom visjonære, elektroniske musikere. En slags jazzmentalitet, om man vil – som gir gjenklang på ypperlige «Uptown Psychedelia».
http://www.youtube.com/watch?feature=player_detailpage&v=kn6zlGKI4SU
Sammen henter de frem hverandres store styrker og signaturer: Lopatins hang mot de filmatiske og eksotiske synthlydene, samt Heckers hint av soul og buldrende, kolossale landskaper. Lytt eksempelvis til «Scene From A French Zoo», hvor en slags gotisk høytidelighet stadig brytes av glitchy synthtagger. Dette tas for så vidt enda lengre med kuttet «Vaccination (For Thomas Mann)», der de hjemsøkende etterlevningene av et gregoriansk mannskor fyller duoens katedralske klangrom.
Med unntak av avrunderen «Vaccination No. 2» og «James Blakes onde tvilling»-kuttet «GRM Blue II» kan imidlertid B-siden av albumet bli litt vel improvisasjonsbaktung – flere av de drømmende universene som utgjør tittelsporet og «Racist Drone» hadde vært vel tjent med en knarunde mellom fire produsenthender. Men så er det på mange måter der den imponerende essensen ved Instrumental Tourist også ligger. Prosjektet handler tross alt om å tvinge to av samtidens dyktigste elektroabstraksjonister på et eventyr til limbo og tilbake – uten reiseforsikring i baklommen.
Kim Klev
