«… men plutselig blei det glorie over nok en alkoholiker». Det er orda til Vinni på årets første National Cypher-runde. Den angrende synderen har blitt landets kjæledegge. 36-åringen er den selvutleverende mannen du elsker å bli oppgitt over. Han har vært i den offentlige skrifteboksen, bekjent sine synder og nå får vi albumet.
Oppvåkningen er delt i to. «Prolog» og «epilog» representerer eks-rebellens liv, med utgangspunkt i dets opp- og nedturer. Første del er mørk, andre del lys. Det første jeg tenker etter å ha lyttet gjennom begge, er at jeg er positivt overraska over Vinnis gode smak i utvalget av produksjoner til albumet.
Det er luftig produsert, med strykere, følsom koring og oppstemte, men mørke melodier som bærebjelkene. Oppvåkningen flyter relativt problemfritt, uten å treffe på ødeleggende skjær. Ettertenksomme og gråtende akkorder samarbeider godt med rapperens vellykka skifte til morsmålsrap.
Jeg har alltid vært svak for Vinnis merkelige rapping. Han svelger orda rett som det er. Det er på grensen til dårlig diksjon, men sannheten er at det flyter bra og låter karakteristisk.
Det starter med «Stjernestøv». Med prominente strykere og koring er sammenligningen med Karpe Diem-lyden er nær. Astma & Rocwell, svenskene som står bak store deler av vestkantsvartingas nyeste album, har også snekret sammen denne. Vinni snakker om «ærligheten man blir høy av, den som kveler en». Oppriktighetsslusene er åpnet. Hvorfor ikke lage et album som bruker landets innbyggere som sympatiserende terapigruppe?
«Sjernestøv»:
«Mens dere sover (Måsta gå)» er en 2 step-aktig sak, nøye sammenfiltret med den smurfete stemmen som er et viktig virkemiddel i den engelske klubbsjangeren. Uregelmessige trommer og basslinje bygger sporet fint opp og løfter forventningene til resten av albumet. Artisten legger korta på bordet, men linja «går på TV for å nedbetale lånet til banken» etterlater en halvkjip ettersmak.
Pianoet og hintet til Petters «Vinden har vändt» løfter lytteropplevelsen i «Hvis jeg dør i natt». Militærmarsj-trommene og Vinnis synging i refrenget i «Vi ses» er definitivt en opptur, før horna og utdraget fra gitarikonet Terje Rypdals lekre kjøre-sakte-spor «Dead Man’s Tale» (sjekk den på YouTube!) gir et blues-aktig kutt i «Vakker dag».
Med akustisk gitar og halvstreng trommeprogrammering i bunnen, får vi et nydelig bidrag fra Marit Larsen i «God natt». Utfallet er en god poplåt, og dermed befinner vi oss i epilogen, albumets andre del. Tittelsporet er Tommy Tee-produsert og rettferdiggjør Vinnis valg av «fugl føniks-prinsippet», altså gjenoppstandelsen. Den leder videre til noe nytt, og Tees klassiske synthhorn er en fin oppvarming til «Ikke sant». Vi får servert sonar-blipps – hør for deg lyden av en ubåt – og en innsiktsfull rapper som er klar over at han er på toppen av næringskjeden akkurat nå: «Jeg kan’ke stikke nå/ ikke sant/ folka digger shit’n hans/ står som monolitten».
Sør-svenske Chords og norgesvennen Timbuktu, støtter opp under sporet «Stjerner i dagslys». Låta er inspirert av samme sample som blant annet Kanye Wests «Drive Slow» og Tupacs «Shorty Wanna Be A Thug». En kan derfor stille seg spørsmålet hvorfor «Wildflower», originallåta av Hank Crawford, ikke er kreditert i en ellers fyldig booklet. For de som måtte interessere seg for fordelene ved et fysisk format, vel å merke.
Apropos våre venner i øst: Det ellers fruktbare samarbeidet med Astma & Rocwell blottlegger en tendens til innavl, spesielt i «Smil». Fort gjort når det er under en måned mellom denne platen og Karpes Kors på halsen…. Så hvisker Vinni seg gjennom «Himmelen». Bruken av vocoder, autotunens kredible og flinkere storebror, er et fint virkemiddel. Sporet er svøpt med knipsing, spinkel synth og klappelyder med klang. Han frir til kjærligheten og tilbyr seg å bli et nytt og bedre menneske.
Oppvåkningens to siste spor består av et nostalgisk kutt som tar oss tilbake til tidlig Paperboys-æra. Med flamencogitaren er «Løvenes konge» en ode til sønnen. Det avsluttes med «Takk» – med synthdolk og klikk-klakk-trommer demper låta seg i refrenget og driver opp i versene. Vinni er takknemlig for livets opp- og nedturer; det er erfaringene som har gjort han til den han er. På godt og vondt.
Han er skånsom, der han står på toppen av haugen. Til tross for overeksponering som har gjort den forhenværende rebellen til allemannseie, har mannen fortsatt teft for god musikk. Men i all sin melankolske, selvmedlidende prakt bryter Vinni ofte intimitetsgrensa. Artisters skyggesider tillegger dem mystikk. Men rapperens overtydelighet på Oppvåkningen blir vel naken, selv med ferdigheter på mikrofonen og et solid produksjonslag bak ryggen.
Ali R. S. Pour
