Paramore, den voldsomt populære amerikanske bandet bak hits som “Renegade”, “Misery Business” og “Decode”, har siden forrige studioalbum mistet et par av bandets hjørnesteiner. Men bandet – nå bestående av Hayley Williams på vokal, Jeremy Davis på bass og Taylor York på gitar – fremstår ikke blodfattige på albumet Paramore. Utgivelsen har den «tøffe tida» med utskiftninger i besetningen som bakteppe, men er allikevel fremoverlent og positiv.
Åpningslåta «Fast In My Car» legger premisset for hele albumet – den er fengende, kontant og stråler med gode musikalske leveranser fra trioen. Låta er, som hele albumet, velprodusert og låter langt proffere enn Paramores tidligere utgivelser. Noen ganger kan Paramore faktisk bli for polert. Bandet har hele veien dyrket pop-punk; men på årets utgivelse er det første halvdel av sjangernavnet som får mest plass. Vi snakker store refreng, gode melodier, forutsigbar låtstruktur og en vokalist som fyller låtene med følelser.
Frihetsfølelsen er gjennomgående på Paramore. Den er aller tydeligst på «Now», en av de to singlene som hittil er sluppet fra albumet, og «Proof», albumets høydepunkt med sine tøffe vers og allsangvennlige refreng.
Paramore er et omfattende album på 17 låter. Det er riktignok ikke spesielt vanskelig å få tak på låtene, men albumet ville fremstått et par hakk bedre om noen av låtene var skrelt bort. Balladeaktige «Last Hope» og «Grow Up» er blant låtene som forsvinner i mengden. Albumet er delt inn i fire deler og adskilt med mellomspill båret frem av Hayley Williams’ vokal og ukulelespill. Selv om disse låtene er fine nok, føles de unødvendige; vi snakker ikke om noe tydelig konseptalbum som trenger skillevegger, og albumet ville gjort seg bedre som en noe kortere samling av gode enkeltlåter.
Williams og resten av bandet låter kledelig frie som låtskrivere på Paramore. De leker seg med ulike uttrykk – både gospel-aktige innslag («Ain’t it fun»), rolige låter («Hate To See Your Heart Break»), vestkyst-inspirert garasjerock som sender tankene til Best Coast («[One Of Those] Crazy Girls») og droning ( den ypperlige avslutningslåta «Future») får plass på utgivelsen, uten at den noen gang oppleves som utydelig og schizofren. Låtene er et godt grunnlag for turnévirksomheten Paramore nå har foran seg – og ut fra albumet og bandets allerede gode liverykte å dømme blir sommerens konserter (blant annet i Oslo i juni) en fest.
Noen vil nok angi Paramore som en guilty pleasure. Ja, låttitlene er noe banale, og trioen låter tidvis (og naturligvis) VELDIG amerikansk. Allikevel: dette er en utgivelse som anført av den knallsterke singelen «Still Into You», hvor Hayley Williams virkelig skinner, fort kan komme til å prege sommeren 2013. Paramore oser av smittsom glede – uten at det er vits å føle skam av den grunn.
Trine Aandahl
