Det er litt av en sensasjon når to av rapverdens største navn slår seg sammen og gir ut plate sammen. Størrelsen på prosjektet, forhåndshypen, de ekstatiske første reaksjonene og topplasseringer i 23 land første uke gjør det da også enda mer komplisert å forholde seg til albumet/prosjektet.
For hva skjuler seg egentlig bak beats som låter så dyre at det renner dollarsedler ut høyttalerne, de breiale og brautende tekstene til Kanye og Jay, og alle gjestestjernene? Når folk skriker høyt om at de er konger og passer på tronen sin (er det forresten én trone de deler siden de snakker om «Throne» og ikke «Thrones»?), er det ofte varsel om endetid på et eller annet vis. Det er fort gjort å tenke på Caligula eller Komiske Ali, historiske karakter med selvtillit som renner over som toppen på en god muffin.
For det er ingen tvil om at Watch The Throne låter storslagen og selvsikker. Fra den rullende bassdrevne beaten på «No Church In The Wild» får med seg den ene lekre detaljen etter den andre, høres Watch The Throne ut som et overskuddsprosjekt. Spesielt sammenlignet med Jay-Zs tidligere samarbeidsprosjekter (to album med R.Kelly: null sjel og minimalt med bangers, et album med Linkin Park: faktisk ganske bra, men jeg skjønner at rapfolket synes det er kalkulert/sterilt og rockfolket synes det er døvt/fjollete) er dette et album som faktisk fronter inspirasjon, evne og vilje. Aller best demonstreres det ved åpningssporet, som er en av de beste raplåtene jeg har hørt på flere år.
«No Church…» er nevnt, men videre er «Niggas In Paris» god underholdning, og ikke bare fordi Will Ferrell og Jon Hader er fornøyelig samplet. Beaten er både hard og spretten, og Kanye og Jay veksler om å levere friske vers, slik de fortsetter med i perlekuttet «Otis»: «Photo shoot fresh, looking like wealth/I’m ’bout to call the paparazzi on myself», rapper Jay, før Kanye i sedvanlig stil leker seg fram til en herlig punchline: «Get it custom, you a customer/You ain’t ‘customed to going through Customs, you ain’t been nowhere, huh?».
Til sammenligning blir «Gotta Have It» et slapt mellomkutt, før selvskrytet tar en ny retning på «New Day»: Superlekker autotune-behandlet sampling av Nina Simone, mens Jay og Kanye veksler på å klage over hvor hardt livet til sønnene deres kommer til å bli. For begge tar selvsagt for gitt at når de blir fedre, så får de autmatisk sønner. Det er nesten så man tror de adopterer bort dersom de skulle ende opp med døtre. Ellers er det en tidvis funny/tankevekkende tekst, henholdsvis de halvsubtile hintene Kanye har til eksen Amber Rose og sin egen mors død. Låten som helhet er derimot bare passe vellykket.
Men katastrofalt blir det først på den middelmådige «Who Gon Stop Me», hvor Kanye Wests ranting sjangler mellom å sammenligne et-eller-annet med holocaust, før han roper om hvem som skal stoppe ham fra å komme seg til MOMA, blablabla. Det er besynderlig hvordan Kanye West, som er en unisont hyllet kunstner av både det brede publikum, mainstreammedia og kredhipstere, har et voldsomt behov for å posisjonere seg som en ensom ulv som er misforstått, hatet og utstøtt. De gangene han har rotet det til (Taylor Swift-insidenten, sammenligne seg med Jesus, anklage MTV Awards for rasisme etc), har han fortjent fått passet sitt påskrevet, før media og platekjøpere har omfavnet ham igjen ved første anledning. På soloalbumet My Beautiful Dark Twisted Fantasy rapper han om sitt eget ego med humor og overraskende grundig analyse, på låter som «Who Gon Stop Me» blir det bare masete og klønete. Sutringen tar også fokus bort fra Jay-Z, som gjennom Watch The Throne leverer teknisk sterkt, stødig og profesjonelt.
Men plutselig kommer Frank Ocean tilbake, og tømmer hodet for alle mørke skyer Kanye West har sugd inn over albumet. Soulsangeren åpnet ballet på «No Church In The Wild», og med «Made In America» viser han hvorfor han er en av musikkverdens mest lovende og inspirerende sangere akkurat nå. Sammen med Kanye og Jay gjør han dette til en av årets vakreste og mest oppløftende låter. Stemmen hans løfter tekster som kunne vært småflaue til ren refrengkunst, aldeles nydelig. Videre gjør Mr. Hudson bot for sin deltakelse på grusomme «Young Forever» fra The Blueprint III når han avslutter det ordinære albumet med nydelige «Why I Love You».
Til slutt kommer fire «bonusspor», som jo egentlig bare er en frekk unnskyldning for å ta ekstra penger for en «deluxe edition». De 12 første «ordinære» sporene er til sammen 46 minutter, mens «deluxe»-biten varer i omlag 17 minutter. Altså kunne alt vært samlet på en ordinær utgivelse på 63 minutter (duoens seneste soloalbum varer 60 og 68 minutter), og Universal Music kunne tatt vanlig pris for hele sulamitten. Nå krever de latterlige 125 kroner på iTunes for alle 16 sporene. Jada, jeg vet at når folk velger å betale så mye, så er det per def riktig markedspris, men jeg klarer likevel ikke fri meg fra tanken om at dette er spekulativt og dustete av verdens største plateselskap/rappere.
Bonussporene er faktisk feiende flotte, med «H.A.M.» som et pompøst (i positiv forstand) høydepunkt, mens «Illest Motherfucker Alive» er akkurat like frekk som tittelen antyder.
Ok, på tide å oppsummere. Til tross for mange innvendinger, er «Watch The Throne» et album jeg kommer til å spille mye resten av året. Det er noe uimotståelig over å titte inn i den absurde verdenen Jay-Z og (spesielt) Kanye West lever i. I motsetning til for eksempel Rick Ross, en annen favoritt her på stereoanlegget, er det faktisk grunn til å tro på dem når Kanye og Jay snakker om Basquiat-samlinger og koko klokkesamlinger. Hvem er disse to karene som den ene dagen vil redde verden (ref: Jay-Z og vannprosjektet i Afrika), mens de i studio babler avgårde om cheesy kunstsamlinger, forurensende privatfly, sexy ferier på hver eneste skjulte Stillehavsøy og harem av modeller/billige damer? Disse historiene, om man liker dem eller ikke, får vi på Watch The Throne, akkompagnert av et godt utvalg fabelaktige beats (siden jeg ikke har nevnt «That´s My Bitch» tidligere, sjekk den også. Saaaaaklig fet og dansbar. Og «Lift Off» med Beyonce på gjestemikrofon kommer til å bli hit).
På den negative siden – utover det som er nevnt over – er det litt for lite bromance på Watch The Throne. Det nærmeste vi kommer er kosepratet i «Otis» med herlig påfølgende video, men det er kanskje for mye forlangt at disse to kollegene/businesspartnerne faktisk også skal like hverandre?
Asbjørn Slettemark
