Duoen Hai Nguyen Dinh og Tormod Christensen har som Next Life stått bak to album som i omtrent like deler skjeler mot chiptunes – den mest særegne delen av gutteromsmusikken laget på Commodore 64-maskiner fra midten av åttitallet og oppover – og metall. Dette er et skjæringspunkt få andre band har våget å berøre, og enda færre klart å gjøre såpass appellerende som Oslobandet har gjort – og det er også en palett som har en tendens til å blekne over tid. Da de dermed på EPen Resurrection (2010) utvidet besetningen fra trommemaskin til trommeslager Anders Hangård (fra bl.a. trashmetallbandet Noplacetohide), så ga de også en ny dimensjon til deres allerede strålende egenart, og dette fortsetter på Artificial Divinity.
I denne nye tapningen har bandet blitt mer ekstreme i metallretningen – «Lightning Accelerator», med sine Pantera/Fear Factory-aktige gitarriff, 8-bits synth-arpeggio som gjør en gammel Protracker-entusiast varm om ørene og Hangårds uhyre eminente og velproduserte tromming som bakteppe er en adrenalinpumpende affære som fremkaller paralleller til «Blackjazz Deathtrance» fra Shinings perle av fjoråret. I svimlende tempo fortsetter det med en rekke like skingrende og teknisk blendende låter – spesielt nevnes må «Climbing Walls», åpningslåten «Back To The Abyss», «Re-Surrected» (også å finne på EPen) og min personlige favoritt, herlig voldsomme «Anti-Matter».
Det er klart, det er muligens vanskelig å få innpass på assorterte BI-studentvorspiel med dette albumet under armen, men alt er ikke bare brutalt. Det er en styrke ved platen at trioen innvilger seg pusterom mellom slagene. Feedback-snurrige «Living Dead Forest» over i «Moonlight», som starter med kiming av kirkeklokker (for øvrig en av de få gangene det er mulig å skimte en slags religiøs tematikk på albumet), er et rolig, ambient-synthavbrekk blant piggtrådene. Dette er påkrevd, siden det tyveminutters albumet som helhet krever fullt fokus.
I all sin nådeløshet har Artificial Divinity blitt et album som bør gi Next Life et større publikum. Det er et ambisiøst, høyenergisk stykke musikk som samtidig er overrumplende teknisk – og i tillegg ofte vakkert. En prestasjon få band gjør dem etter.
Jørgen Hegstad
