– Menn vil betale for å slikke kroppshåret mitt

Ina Luna Gundersen (25) er kroppshåraktivist og frilansjournalist. Hun jobber for tiden i NRK sin dokumentar og samfunnsredaksjon. Denne teksten gir uttrykk for hennes personlige mening.

Jeg barberer ikke kroppshåret mitt og har blitt stemplet som en freak på grunn av det. Hatkommentarer og drapstrusler er jeg blitt så vant til å få på sosiale medier at jeg ikke legger merke til det lenger.

I det siste har jeg opplevd å bli seksualisert av menn som ønsker å betale for å slikke håret mitt under armene.

Kan jeg ikke få lov til å la kroppshåret gro, uten å trues på livet eller behandles som en fetisj?

Vi ser Ina stå med ryggen mot en blå vegg. Hun ser rett i kamera og utsnittet er fra magen og opp over hodet hennes. Hun har et alvorlig ansiktsuttrykk og store runde briller. Håret hennes er lyst med et par storte striper foran i luggen. T-skjorten hun har på seg er stor og komfortabel med et lyst batikkmønster. Plutselig gjør bildet et hopp og Ina står i samme posisjon, men har nå på seg en lysgrønn, trang stroppetopp. Hun drar og vrir i håret som kommer tilsyne under armene og prøver å dytte det godt inn i armhulen igjen slik at det ikke synest. Hun klemmer armene tett inntil seg som for å skjule hårene som stikker frem.

Skamfullt med hår på kroppen

Da jeg gikk på barneskolen våren 2005, hadde moren min vært på posten og hentet en pakke med sommertøy til meg og søsteren min. Til meg hadde mamma bestilt en nydelig kremhvit blondetopp. Det var bare ett problem: den hadde stropper istedenfor T-skjorteskuldre.

Jeg kom tidlig i puberteten, og som niåring hadde jeg allerede en del hårvekst.

Dette skammet jeg meg veldig over, og jeg turte ikke å fortelle det til noen. Det var min hemmelighet.

På stranden sørget jeg for at jeg alltid holdt hendene nede, og ellers sørget jeg for å gå i klær som dekket håret under armene mine.

Så da mamma viste meg blondetoppen hun hadde kjøpt til meg, latet jeg med én gang som om jeg ikke likte den i det hele tatt.

På Forbes sin liste over de mest innflytelsesrike merkevarene i verden i 2020, ligger hårfjerningsgiganten Gillette foran både Porsche og Adidas.

Det er ingen tilfeldighet.

For vi er vokst opp med daglig å bli bombardert med reklamer om hårfjerning. Ikke engang i barberhøvelreklamene hvor leggene barberes, blir vi presentert for hår.

Så det var kanskje ikke så rart at ni år gamle meg tenkte at det var noe oppriktig galt med meg ettersom det begynte å vokse hår andre steder på kroppen enn på hodet.

Jeg så jo aldri andre jenter med hår.

Derfor gikk jeg nokså iherdig inn for å skjule det, i frykt for å bli sett på som noe «rart» og «annerledes».

Og denne frykten skulle vise seg ikke å være så irrasjonell.

Vi ser en grønn barberhøvel ligge på et grått flislagt badegulv. Dusjen renner og vi ser litt hår ligge på gulvet, noe av det er på veg ned i sluket.

Skal, skal ikke

Jeg har alltid vært glad i internettkultur og har siden den glitrende piczo-siden min som barn, vært til stede på de fleste sosiale medier.

Etter nesten 10 år med hårvekst og barbering, begynte det å dukke opp damer som ikke barberte seg i Instagram-feeden min.

Det var røft, kult og egentlig litt fint.

American Apparel, en butikkjede jeg var veldig fan av i Tumblr sine glansdager i 2014, begynte også å ha mannekenger som viste kjønnshår.

For første gang i livet ble jeg presentert for et alternativ: Jeg trenger ikke å barbere meg om jeg ikke vil det selv.

Jeg ante ikke engang hvordan kroppen min så ut med hår. Tenk at det skulle gå 10 år før jeg reflekterte over at jeg gjorde noe mot kroppen min som jeg kanskje ikke ville.

Vi ser nærbilde av en armhule med masse hår som beveger seg. Kamera zoomer ut og vi ser at Ina føner håret med en hårføner. Hun står oppreist med ryggen til et lilla bakteppe i sateng. Hun strekker den venstre armen til værs mens den andre hånda holder i føneren. Hun har på seg en grå stroppetopp.

Freak

På denne tiden bodde jeg i Vietnam. Jeg var mye på stranda og gikk i shorts hver dag. Jeg brukte en del tid på å holde kroppen glattbarbert, og jeg tenkte mer og mer over de hårete kule damene som hadde dukket opp på Instagram.

Det hadde jo vært praktisk å bare la det gro?
Gjennom et veddemål med venner bestemte jeg meg for å la barberhøvelen ligge.

Som en følge av min veldige aktive tilstedeværelse på internett, så postet jeg også naturligvis bilder av meg selv hvor hårene var synlige.

Jeg merket fort at noen i vennegjengen min hjemme i Norge på den tiden, syntes det var veldig rart.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk meldinger hvor det stod ting som «Haha, du kan ikke poste bilde av deg selv når du ikke har barbert deg!» og «Hva er greia, egentlig?”.

Jeg opplevde at jeg fikk et «freak»-stempel av noen. På fester, etter et par-tre-fire-fem-seks shots, var det veldig viktig å poengtere at det bare var stygt og et skrik etter oppmerksomhet.

Ikke lang tid etter kom motstanden også på sosiale medier.

Vi ser nærbilde av to legger med masse mørkt hår. Kamera zoomer ut og vi ser Ina sitte avslappet på en grå sofa og drikke kaffi. Hun har på seg et skotskrutete skjørt, en hvit bluse med stor blondekrage og hvite gjennonsiktige sokker.

Ekkokammer

Under lockdown i mars lastet jeg ned TikTok. Det var spennende å utforske en ny SoMe-plattform, og jeg ble fort oppslukt av alt det gøyale innholdet som fantes der inne.

Jeg begynte å lage og publisere egne videoer. Det var hovedsakelig gjør det-selv videoer, men noen ganger hoppet jeg også på trender og humor.

En dag plinget det inn haugevis av varsler på mobilen min, og jeg forstod ikke helt hva som foregikk. Var den siste TikTok-videoen min så morsom?

Men det var ikke humoren som skapte engasjement, det var det faktumet at man så håret under armene mine, selv om det var totalt urelatert til innholdet i filmsnutten.

Jeg ble litt overrasket, for i mitt algoritme-ekkokammer på Instagram hadde hetsen roet seg, og jeg opplevde at flere rundt meg hadde latt håret på kroppen gro.

Men kanskje det bare er Lamborghinieffekten? Urban Dictionary beskriver det sånn: når man bor i et område der mange eier en svindyr sportsbil, og du selv skaffer deg en sånn, så er det ingen som legger merke til om du også har en, fordi alle kjører rundt i den samme bilen.

Fungerer det på samme måte med kroppshår, mon tro?

Vi ser Ina sitte uaffektert å lese på mobilen. På veggen ved siden av henne dukker det opp grafiske tekstmeldingsbobbler der det står: «Kill it before it lays eggs», «burn it with fire» og «hang urself». Ina har på seg en hvit bluse med krage, skotskrutete skjørt og en sort hårbøyle.

hang urself

I ukene etter at jeg publiserte videoen på TikTok, hvor man så at jeg ikke hadde barbert meg, mottok jeg daglig kommentarer som «kill it before it lays eggs», «burn it with fire» og «hang urself».

Spy- og apeemojiene er fortsatt klare gjengangere, og jeg begynner å bli ganske lei.

Nesten hver eneste dag er det gutter som laster opp videoene mine på sine egne profiler, hvor de legger til seg selv som barberer meg eller at de kaster opp i en bøtte.

Det mest ironiske er at flesteparten av dem som påpeker hvor forferdelig ekkel jeg er med håret mitt, selv har en god del ansiktshår.

Hvorfor tror de at mitt legghår er uhygienisk, men ikke håret de selv har over hele kroppen?

Det er ganske tydelig at dobbeltstandardene og de rigide forventningene til hva det vil si å være kvinne og mann, skinner klart og tydelig gjennom skjermen.

Vi ser nærbilde av øyet til Ina, hun har lyse øyebrynhår. Kamera hopper til et nytt nærbilde av en armhule full av hår. Nytt nærbilde og vi ser en hånd stryke over håret på leggen. Nytt nærbilde som viser håret rundt en trusekant. Nytt nærbilde av en mage med hår rundt navlen. Nytt nærbilde av en munn som viser hår på overleppa. Nytt bilde av en oransje ballong som blir gnidd mot hodbunnen som gjør at håret reiser seg på toppen av et bustete hodet. Vi ser øynene til Ina smile.

Hårete kamp

Alle hatkommentarene jeg har fått, har bare tent kampgnister i meg. Det burde da vel faen meg være helt ok å la håret gro?

Det har blitt veldig viktig for meg å eksponere kroppshårene mine, for å bane vei slik at andre slipper å få like mye oppgulp og drit dersom de selv ønsker å la høvelen ligge.

Etter hvert har engasjementet mitt blitt plukket opp av mediene utenfor mine egne profiler. For ikke så lenge siden ble jeg intervjuet i VG og Dagsavisen, og jeg var forberedt på å få enda en bølge med drapstrusler og hatkommentarer.

Til min store overraskelse så dukket det ikke opp så mye hat. Istedenfor ble innboksen min på Instagram fylt opp med kjærlighet og fine ord.

Men kjærligheten tippet på mange måter også over.

Vi ser nærbilde av en legg med masse mørkt hår og et stort rødt hjerte tegnet på leggen med lebestift. Hånden til Ina smørert lebestifthjertet utover så det blir ødelagt.

Vandrende fetisj

I det ene hjørnet står guttene som mener jeg fortjener å dø. I det andre hjørnet finnes det folk som hyperseksualiserer kroppshåret mitt.

I det siste har jeg blitt kontaktet av menn som spør om jeg kan opprette Only fans-konto hvor jeg stryker gjennom legghåret mitt, og flere har spurt om de ikke kan vær så snill å få lov til å slikke håret i armhulen min.

Intervjuene i stor-media har altså introdusert en ny type oppmerksomhet.

Det som startet som en gøyal utfordring på en bar i Vietnam for seks år siden, har nå utviklet seg til et prosjekt som er en stor del av min identitet.

Ved å representere kroppshår tar jeg på mange måter tilbake det jeg skammet meg over som barn. Men på andre måter kunne jeg også ønske at det ikke var så «big deal» som det har blitt for meg.

Så avslutningsvis har jeg bare ett ønske: Kan jeg ikke bare få lov til å gjøre som jeg vil uten enten å få beskjed om å henge meg eller få spørsmål om seksuelle tjenester i innboksen hver dag?

Jeg vil egentlig bare få lov til å gjøre som jeg selv vil, uten at jeg enten er kjempeekkel eller veldig sexy.