Spillkveld med IQ-gjengen er litt som en hvilken som helst spillkveld på speed – ingen trenger betenkningstid.

 

– Dere må sjekke ut Rubiks kube-samlinga mi!

Marin Prestmo (25) har invitert på brettspillkveld. Hun er arrangementsansvarlig i Mensa Trondheim og er blant dem som er aktive i foreningen for tiden. Nå har gjestene kommet. Hogne (22) står i døråpningen med strategispillet Ticket to ride under armen. Eirik (19) setter seg prøvende ned på en kontorstol.

Det lukter nybakt. Marin har laget muffins med smeltet marshmellows samtidig som hun har prøvd å få sønnen Gustav (1) til å sovne litt raskere enn vanlig. Nå står håret til alle kanter mens hun roter rundt i kommodeskuffen etter Rubiks kuber i alle fasonger og størrelser.

– Dette er en veldig nerdete side av meg. Det er altfor kleint å ha dem stående framme, det er uaktuelt. Her er forresten Rubiks kube for blondiner.

Hun holder opp en kube der alle sidene har samme farge: Rosa.

Ingen i rommet er fremmed for Rubiks kube. Maria (25) forteller fra sofaen at hun prøvde seg på en Rubiks kube med seks ruter, at hun måtte vri og vende på de vanlige algoritmene for å få det til.

Marin holder opp en rar kube med to felt på hver side. Eirik, som har sittet stille siden han kom, lyser opp.

– Den der har jeg prøvd også!

– Det vil aldri finnes store insekter på denne jorda

Så lenge han har kunnet huske, har Eirik ønsket å vite hvordan verden henger sammen. Pensumet på skolen var overhodet ikke nok.

– Vi ble lært formler vi skulle bruke for å løse matteproblemer. Men vi ble ikke fortalt hvorfor. Så det var sånne ting jeg fant ut på egen hånd, hvorfor formlene fungerte. Jeg satt en del på youtube på fritida og så på matematikere forklare ting.

Verden kan forstås med matte og fysikk. De logiske sammenhengene gjelder for det meste.

– Jeg synes det er spennende med sånne ting som at vi aldri vil se insekter på størrelse med oss mennesker. Fordi de har skjelettet på utsiden er de nødt til å være små for å ikke få for stort volum. Jo større diameteren på en ting er, jo større proporsjonalt blir volumet.

– Har du noen gang følt deg utenfor eller annerledes fordi du har høy IQ og er glad i matte?

– Jeg har aldri hatt noe problem med å passe inn i det sosiale, jeg tror jeg har vært heldig der. Men det var nok et lite irritasjonsmoment for noen at jeg tok matten så lett, sier Eirik og smiler lurt.

– Og alle sammenligna seg med meg. Hvis de fikk samme karakter som meg så ble det en ekstra big deal for dem.

– Hvordan var det å komme på NTNU og treffe mange som var glade i matematikk?

– Jeg følte helt klart at jeg kom hjem faglig. Her er det ikke uvanlig at man snakker mye om matte og fag også utenfor skolen her. Og det er jo veldig gøy for meg.

Flaut å komme ut av Mensa-skapet

De sitter i sofagruppen. Brettspillet rigges til på stuebordet. Ingen av de fire har vært åpne på at de er mensamedlemmer. Hogne sier at han er redd for å bli oppfattet som skrytete.

– Jeg hadde ikke fortalt det til mamma og pappa en gang før nå nettopp. Det er heller ikke noe jeg ville skrevet på en CV.

Marin setter fram oreokjeks og sjokolade.

– Hvis man sier at man er medlem i Mensa, så må man samtidig holde en forsvarstale: Nei, det betyr ikke at jeg er alle de tingene du tror at jeg er.

En som ikke er redd for å være åpen på det, det er Jan Terje Bakler. I fjor sa han opp jobben sin som IT-konsulent for å jobbe fulltid med begavede barn som sliter på skolen.

– Jeg var et begavet barn selv. I stedet for å få spesiell oppfølging ble jeg sittende bakerst i klasserommet og lese Donald mens de andre lærte å lese. Da jeg som voksen ble medlem av Mensa var det som om noe falt på plass. Jeg var ikke så rar som jeg alltid hadde følt meg.

Som koordinator for Mensa begavede barn, jobbet han frivillig opp til ti timer i uka. Men da han prøvde å finne instanser eller forskning som tok tak i problematikken, fant han lite. Det var rett og slett et hull der – barn med høy IQ hadde ikke blitt sett på som en gruppe med særskilte behov. Samtidig opplevde Jan Terje at hundrevis av foreldre tok kontakt, fordi barna deres slet på skolen, til tross for at de tidlig viste gode evner til å lære og å forstå.

– Vi mennesker er født til å lære, vi lærer allerede i mors liv. Så det å ikke få lov til å lære, det kan oppleves veldig fælt. Jeg jobber med ungdommer nå som ligger i fosterstilling på gulvet og nekter å gå på skolen. De har vært høyt presterende, er høyt intelligente, men føler ingen mening med å gå på skolen.

– Når disse barna kommer i et godt læringsmiljø hvor de får oppgaver og oppfølging på sitt nivå, så ser vi gang på gang at de blomstrer.

– Trodde heller at jeg var dum enn smart

Maria er en av dem som falt ut av skolen. Selv om hun var den flinkeste i klassen på barneskolen, ble hun etter hvert mer og mer usikker på seg selv.

– Det handlet om dårlig selvtillit og dårlig studieteknikk og mange andre ting. Jeg hadde en følelse av at jeg manglet noe som de andre hadde, både faglig og sosialt.

Det hele toppet seg på videregående. Maria hadde blitt så selvkritisk at hun til slutt ikke klarte å skrive noen ting på eksamensoppgaven. Hun måtte levere blankt.

– Alt krøllet seg inni meg. Jeg klarte ikke å skrive en eneste setning, alt virket dumt.

Tre år etter at hun droppet ut av videregående, møtte hun opp på en Mensa-arrangert IQ-test.

– Da jeg fikk svaret i posten ble jeg genuint overraska. Jeg ble faktisk lei meg, fordi jeg var så forvirra. Jeg følte meg alt annet enn smart i den situasjonen jeg var i. Men så fikk jeg tilbud om å være med i Mensa.

Kanskje var det svaret på IQ-testen som gjorde det, for sakte men sikkert begynte Maria å tro mer på seg selv. I dag er hun i gang med psykologi-studier.

– I Mensa møtte jeg mange som var litt som meg selv. Det var godt å merke at det å stille spørsmål og lure på alt mulig, var noe jeg delte med mange andre.

En brettspillets mann

Tilbake i sofaen rundt brettspillet er det helt stille og konsentrert stemning. Det ligger fargerike togbrikker på kryss og tvers over et kart av USA. Spillet går kjapt, ingen trenger betenkingstid. Noen ganger ler de av et eller annet. Hogne strekker seg etter spillkortene, trekker inn to kort og sender turen videre.

Da han var atten ble Hogne norgesmester i akkurat dette spillet: Ticket to ride.

– Det er vel sånne ting som viser at jeg er intelligent. Jeg hadde bare spilt spillet ti ganger før eller noe sånt, men lest meg godt opp på strategien rundt det.

– Også vant du?

– Ja, jeg pleier stort sett å vinne strategispill. Det er noen spill jeg aldri har tapt. For eksempel Agricola. Jo mindre flaksbasert det er, jo oftere vinner jeg.

Hogne har hatt særdeles lett for det i skolen også, han leser fortsatt mindre enn de andre på studiet, tror han. Han stresser ikke så mye med det. Det som stresser han litt, er at han tenker litt for mye før han handler.

Sjenanse og overanalysering

– Jeg var mer sjenert da jeg var yngre. På NTNU er det mange som er mye mer sjenert enn meg. Men jeg analyserer fortsatt ting litt for mye. Jeg kunne ønske at jeg klarte å gå litt mer etter følelser og ikke bare være rasjonell. Med jenter for eksempel, at jeg ikke bare tenkte på hvem jeg bør bli sammen med, hva slags egenskaper hun bør ha, selv om det også er viktig.

Til nå i livet har han sett nok av eksempler på folk som handler uten å tenke, folk som bare slipper seg løs. Det er ingen enkel sak når man analyserer alt man holder på med.

– Men det hjelper å drikke litt, da. Når jeg drikker tenker jeg ikke så mye over hva jeg sier. Folk sier at jeg blir annerledes når jeg drikker. Men man kan jo ikke drikke hele tida! Neida, det er ikke et stort problem for meg, jeg føler at jeg har blitt mye mer utadvendt enn før.

En av mytene rundt høyt intelligente, er jo at de er mindre sosialt intelligente. Dette mener Hogne at er feil.

– Det irriterer meg, for det er ingen forskning som viser at høyt intelligente er mindre sosialt intelligente, snarere tvert imot. Det er en Hollywood-klisjé. Som filmen om Alan Turing, som framstiller ham som om han var veldig sosialt rar – det stemmer jo ikke med hvordan han faktisk var.

Spillet nærmer seg de avlsuttende rundene. Hogne trenger ikke en gang å regne ut poengene sine for å vite hvordan det går.

– Dette ser ikke bra ut for meg.

Togene samles inn og pengene telles opp. Maria strekker armene jublene i været.

– Yes! Dette er et boost å ta med seg inn i eksamenslesinga.

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Mensaungdommen»

Eirik Holm Fyhn

Fra: Nøtterøy
Alder: 19

Status: Studerer til å bli sivilingeniør i matte og fysikk ved NTNU.

Om Mensa: Jeg var vel nysgjerrig på å se om jeg fikk det til. Da jeg tok testen hadde jeg en god følelse og tenkte vel at det gikk greit. Men jeg har ikke vært på Mensa-treff eller vært aktiv i nettforaene.

Om skole: På barneskolen kjedet jeg meg en del, så da ble jeg litt urokråke. Men så skjerpa jeg meg og gjorde det jeg kunne for å få gode karakterer. Det meste var ganske lett. Jeg skjønte etter hvert at det ikke var sånn for alle andre. Jeg pleide å bli bedt om å være en slags hjelpelærer, gå rundt å hjelpe de andre. Hjemme satt jeg og forsket litt på egenhånd, satt og så kjente matematikere på youtube og sånt. Jeg fikk nesten bare seksere på vitnemålet og kunne valgt hva som helst, men jeg valgte dette fordi jeg synes det er gøy.

Om å ha høy IQ: Jeg ser på det som et potensial. Jeg har muligheten til å lære meg mye ganske raskt, men det betyr jo ikke at jeg ikke må jobbe for å få til ting. Det er nok vel så viktig med arbeidsmoral. Men det er jo bare en fordel, sånn jeg ser det.

 

Marin Prestmo

Fra: Trondheim
Alder: 25

Status: Ble nettopp ferdig med en bachelor i økonomi og jobber som regnskapsfører.

Om Mensa: Jeg har alltid likt IQ-tester og sånne oppgaver og tok Mensa-testen mest for å se hvordan det gikk. Det tok mange år før jeg faktisk meldte meg inn. Jeg hadde nok litt fordommer om dem som var aktive medlemmer, men så viste det seg at jeg var sånn selv! Det har utelukkende vært en positiv opplevelse, jeg har truffet så mange spennende, fantastiske mennesker.

Om skole: Å være skoleflink var alltid min greie. Og da jeg var ferdig med skolen tenkte jeg at jeg måtte makse potensialet mitt, at jeg måtte bli professor i matematikk eller noe sånt. Men nå har jeg heller valgt å ha det bra. Jeg studerte økonomi fordi jeg visste at det var noe jeg kunne klare uten å overanstrenge meg. Så kan jeg putte all ekstra energi inn i familie og venner og frivillig arbeid. Det er jo mye viktigere å ha det bra enn å støve ned på et kontor.

Om å ha høy IQ: For å være helt ærlig så er jo IQ en litt sånn tulleting. Okei, så er jeg veldig god på å løse figuroppgaver og jeg har lett for å forstå mattematikk. Men hva er så imponerende med det? Jeg skulle heller ønske at jeg var god til å synge eller noe kreativt – jeg tror jeg hadde fått mye mer glede ut av det.

Hogne Jørgensen

Fra: Strømmen
Alder: 22

Status: Studerer til å bli sivilingeniør i datateknologi ved NTNU.

Om Mensa: Jeg visste at jeg kom til å klare IQ-testen. Men jeg likte godt svaret som kom i posten: At testen ikke kunne måle noe høyere. Jeg har egentlig ikke hatt så mye behov for å være aktiv i Mensa. Da jeg var yngre kunne jeg hatt godt av det, men nå har jeg truffet så mange likesinnede på NTNU. Men jeg kommer nok til å dukke opp på flere arrangementer nå, bare jeg får tid.

Om skole: Jeg kjedet meg litt på skolen, men jeg klarte meg helt fint. Jeg fikk ikke problemer av noe slag, sånn som jeg har hørt at andre i Mensa har fått. Men det er klart: jeg var en slags hjelpelærer på barne- og ungdomsskolen. Jeg gikk rundt og hjalp de andre med å forstå matteoppgavene istedet for å lære noe mer selv.

Om å ha høy IQ: Jeg kunne noen ganger ønske at jeg klarte å være litt «dum» og bare gjøre ting uten å tenke. I stedet analyserer jeg alt opp og ned, også ting som har med jenter å gjøre. Jeg kunne jo ønske at jeg klarte å bare gå for det følelsene mine sier, sånn som det virker som andre gjør.

Maria Johannessen

Fra: Kleppe
Alder: 25

Status: Studerer psykologi ved NTNU.

Om Mensa: Da jeg fikk svaret på testen ble jeg genuint overraska. Jeg trodde faktisk at noen tulla med meg, at det var en slem spøk. Jeg hadde droppet ut av skolen på videregående og hadde ikke hatt det noe bra. Det at jeg kvalifiserte til å bli medlem av Mensa gav meg kanskje et tupp i ræva på at jeg måtte tenke annerledes om meg selv, at det ikke var noe galt med meg. Jeg hadde bare elendig selvtillit.

Om skole: Det var tåremerker i leksebøkene mine på barneskolen. Det var så fælt med alle repetisjonsoppgavene. Igjen og igjen det samme. Vi skulle skrive én og én bokstav. Mamma måtte sitte ved siden av meg og presse meg til å gjøre det. Da jeg var ti år regnet jeg ferdig matteboka før jul. Etter jul måtte jeg regne de samme oppgavene på nytt i et halvt år. Jeg tror det var da jeg ble lei av matte.

Om å ha høy IQ: Det er noe av det som gjør meg til den jeg er. Det preger måten jeg tenker på. Men IQ er ikke det viktigste for meg. Selvtillit og motivasjon er mye viktigere hvis man skal få til ting.

► Hør hele historien om disse fire i P3-dokumentaren «Mensaungdommen»

IQ (intelligenskvotient) oppfattes ofte som synonymt med intelligens. I vår del av verden forbinder vi gjerne intelligens med ferdighetene som skal til for å gjøre det bra på en IQ-test, og derfor blir det forvirring.

I virkeligheten er IQ kun en målenhet på noen typer intelligens, og det finnes andre former for intelligens enn det som måles på en IQ-test.

– Man kan tenke på intelligens som en muskel man kan trene opp, og hjernen har mange forskjellige tenkemuskler som brukes til ulike ting, forklarer Gaute Einevoll, hjerneforsker og professor i fysikk ved NMBU på Ås og Universitetet i Oslo.

– Enkelt forklart så måler man én av disse musklene når man tar en IQ-test, men intelligens er ikke bare én ting, det er viktig å huske på, sier han.

IQ er en pekepinn

For hva er det IQ egentlig måler? Einevoll forklarer at det finnes flere typer IQ-tester som går på for eksempel mønstergjenkjenning, matematikk, språk og ting som er knyttet til logisk tenkning, men at disse testene bare måler én type hjernefunksjon.

I nyere tid har det kommet en del nye intelligensbegreper, den kognitive psykologen Howard Gardner publiserte for eksempel i 1983 sin teori om at det finnes syv forskjellige former for intelligens: musikalitet, bevegelsestalent, spatiale evner, logisk-matematiske evner, selvinnsikt og sosiale evner.

– At du har høy IQ trenger ikke å bety at du ligger høyt på alle disse formene for intelligens. Som et eksempel kan en person med høy IQ gjerne ha dårlige sosiale evner, sier Einevoll.

Han mener derfor at IQ-tester ikke er en entydig måte å måle intelligens på, men at de likevel kan gi en pekepinn.

– Det du måler med slike tester er hvor god du er på å ta IQ-tester. Og tar man flere tester, vil man etter hvert også lære og få bedre resultater.

At en IQ-test likevel vil være en indikator på generell intelligens er Einevoll imidlertid tydelig på.

– Man har funnet at det er en korrelasjon mellom resultatene på de ulike typene av IQ-tester. Hvis du for eksempel er god på en test som går på logisk tenkning, gjør du det gjerne godt på de andre testene også. Derfor kan man si at IQ-testene kan si noe om generell intelligens, konstaterer han.

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Mensaungdommen»

 

Når mensamedlemmer diskuterer så vinner alltid det beste argumentet. Følelser og fordommer må vike for ren logikk. Men sin egen IQ-score tør de ikke diskutere, forteller Julie Skog, siviløkonom og leder for Mensa.

 

– Er du den smarteste i hele Mensa, siden du er lederen?

– Nei, jeg blir nok kraftig motsagt hvis jeg sier det. Vi har medlemmer i Mensa som er supersmarte. Mye smartere enn meg.

– Vet dere om hverandres IQ-score?

– Vet du, det tror jeg er vårt eneste tabu! Noen er åpne om det, men de aller fleste gjør ikke det. Jeg snakker aldri om min egen score selv.

– Hvordan merker man det på noen at de er høyt intelligente?

– Jeg merker det på måten de snakker på. Jeg kan tenke: Wow, du er virkelig smart. De er ofte velformulerte. Det de sier er veldig presist, godt begrunnet og flott. Jeg synes det er et privilegium å kjenne slike mennesker.

– Hvorfor ville du være med i Mensa?

– Jeg var i kontakt med noen folk på gjesteforumet til Mensa, og fant ut at det var artige folk. Jeg hadde nok noen fordommer om hvordan mensafolk var, men de ble gjort til skamme. Så da kvinnet jeg meg opp og gikk til en arrangert test. Jeg hadde jo en følelse av at jeg kanskje kom til å klare en slik test.

– Hvordan var det å ta den testen?

– Det var veldig, veldig skummelt. Jeg var helt kvalm. Det er veldig kort tid på oppgavene og det var noen oppgaver jeg følte at jeg ikke fikk til. Men man kan ha noen feil og fortsatt kvalifisere, så jeg hadde en god følelse.

– Hvordan var ditt første møte?

– Det var grilling i Korsvika. Det var en lett og god stemning og jeg husker at det var noe situasjonskomikk som oppstod og at jeg bet i meg en kommentar, fordi jeg tidligere i livet har erfart at mine artige kommentarer ikke alltid faller i god jord. Men så var det noen andre som sa akkurat det jeg hadde tenkt å si! Og alle lo! Dette er gjengen min, tenkte jeg. Det var en følelse av å komme hjem.

– Hva gjør dere når dere treffes?

– I kveld er det brettspillkveld. Det har blitt veldig populært. Det samme gjelder pubkveldene. Så er det hytteturer, grilling, kino … Alt mulig. Her om dagen prøvde jeg rollespillet Dungeon og Dragons for første gang sammen med noen andre medlemmer – og det var veldig gøy! I går gikk jeg en time rundt i byen sammen med et annet mensamedlem og geo catcha. Så det er mye forskjellig man kan gjøre.

– Dere har et stort lukket nettforum hvor medlemmene diskuterer alt mellom himmel og jord. Hvordan er samtalene og debattene på nettforumene til Mensa, i motsetning til vanlige nettdebatter?

– Alt diskuteres jo. Både kvantefysikk og Paradise Hotel. Så temaene varierer veldig. Men: Det er en mye større aksept for logikk, synes jeg. I mensadebattene ser jeg at folk revurderer sitt eget ståsted, at de lar seg overbevise av de beste argumentene. Følelser og fordommer må oftere vike for ren logikk.

– Er det da vanskeligere for dere å delta i debatter med «vanlige» folk?

– Vi har jo et felleskap i det at vi har opplevd å påpeke noe som er selvinnlysende, også forstår ikke folk hva vi snakker om. Jeg tror alle mennesker liker å snakke med folk på sitt eget nivå. Uansett hvor du er på IQ-skalaen. Men et generelt problem vil jeg ikke si at det er.

– Hva er forskjellen på en mensafest og en vanlig fest?

– Det er veldig morsomt i hvertfall! Jeg blir mye lenger på de festene. På andre fester har jeg en tendens til å gå hjem og legge meg. Det er veldig godt driv i samtalene, vi hopper kjapt fra det ene temaet til det andre. Men etter noen øl så er det ikke sikkert at vi er så smarte lenger, da.

– Er dere nerdete?

– Jeg er det. Og jeg synes det er en hedersbetegnelse. Men jeg tror ikke alle liker det begrepet.
Men jeg har bygd PC-er selv, elsker å skru ting fra hverandre og sette de sammen igjen – og det er jo ganske nerdete.

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Mensaungdommen»

 

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) blir lei seg hver gang noen sier at de barna med høyest intelligens klarer seg uansett.

 

– Målet med den norske skolen er ikke at man skal klare seg igjennom. Målet er at man skal fylle sitt potensial. Ingen skal behøve å sitte å vente på at de andre elevene blir ferdig. De skal ikke bli brukt som hjelpelærere i stedet for å få lære mer.

– Har vi satset for lite på de flinkeste barna i Norge?

– Svaret på det er ja! Det har ikke vært en god nok kultur på dette i Norge. Det har vært tabubelagt å snakke om at man er flink og at man får for lite utfordringer. Det er veldig lite i lærerutdanningen som sikter seg inn mot de høyest intelligente barna også.

– Hva vil du som kunnskapsminister gjøre for at de høyt intelligente skal bli sett som gruppe?

– Først må vi få oversikt over situasjonen og finne ut hva behovene. Hvordan vi skal gjøre det er ikke helt klart enda. Men vi har med realfagsløftet vårt, tenkt ut strategier for å virkelig løfte fram realfagstalenter.

– Hva med dem med høy intelligens som ikke får til gode resultater, hvordan skal man se dem i et klasserom med 25 elever?

– Det blir en annen problemstilling, men målet er at alle skal bli møtt med de behovene de har. Men ingen forskning viser at mindre klasser har noe å si for hvor tilpasset undervisning man føler at man får

– Har du tro på IQ-teste barn for å finne ut hvilket behov de har for tilpasset undervisning?

– Nei, personlig har jeg ikke det. IQ-tester viser bare en form for intelligens. Det er andre måter å være smart på.

– Hvilke råd har du til barn, eller foreldrene til barn, med høy begavelse eller spesielle talenter innenfor skolefag?

– Snakk med skolen og lærerne hvis du føler at barnet ditt har mer i seg enn det som blir krevet. Alle skal møtes på det nivået de er, det er hele målet med norsk skole.

► Hør hele historien i P3-dokumentaren «Mensaungdommen»

Alle våre radiodokumentarer kan lastes ned som podkast, slik at du kan lytte på dem når du vil – og hvor du vil. Abonner på våre podkaster enten via Itunes eller via RSS.

(NB! Ikke nødvendigvis all musikk som brukes i våre dokumentarer er med i podkastversjonene pga. rettigheter. Fullversjonene – slik de blir sendt på radioen – kan du strømme direkte på toppen av siden.)