Forholdet mellom Norge og Sverige har vært preget av vennlig rivalisering i lang tid. Rent økonomisk har vi stadig fått bedre selvtillit siden 70-tallet, men på kulturfeltet – og da spesielt innenfor film og musikk – har vi i Norge formelig kjent potetnesene vokse til klovneneser mens vi har sammenliknet produksjoner fra de respektive land.
Men i takt med at tida flyr, spores nå radikale endringer på disse feltene. Aksel Hennie er blitt vår Peter Stormare, og Max Martin er revet ned fra tronen av de nye B-Boys, AKA Billboard-rytterne i Stargate. Nå er det plutselig blitt deilig å være norsk – i L.A. Norge forbindes med kvalitet, og ikke minst det nordiske soundet – preget av sørgmodighet i form av molltoner og et kjølig strøssel.
Les også: De graver gull i USA
Susanne Sundfør er i ferd med å bygge seg opp som en ambassadør for den nordiske lyden. Fra å være en ekstremt kyndig og svært sjenert pianist med en flott stemme i 2006, er hun i dag et stilikon med tre album og noen høye listeplasseringer i bagasjen, samarbeid med store navn, en stemme ingen har maken til og en meloditeft av de sjeldne. Etter år med trofast makker Lars Horntveth som produsent, har hun nå egenhendig knottet lyden.
Første smakebit fra hennes kommende fjerdealbum, som slippes i februar, er en distinkt og sløy diskolåt på drøye tre minutter og totalt 320 grunnslag. Lekker synth og et organisk lydende bassriff – eller er det gitar á la Stevie Nicks’ «Edge Of Seventeen»? – ligger velplassert under Sundførs stemme.
Hør låten i NRKs nettradio!
Ikke overraskende oser det av Sverige her. Roxettes «Joyride» er en åpenbar referanse, og hårsekkene jager hårene rett i giv akt idet Sundfør halvveis ut i låten leverer en melodi Anderson/Ulväus glatt kunne stått bak. FOR en melodilinje!
Sundfør fremstår som en tryggere og mer insisterende artist enn noen gang. Der hun tidligere har fått tilført musikken utallige elementer, og med dét nesten skjult sin egen stemme, fører hun nå sitt fremste våpen som en korde og går resolutt forover. Lekenheten opprettholder hun gjennom å – ikke ulikt Robyn – legge inn et varsomt «hello!» innledningsvis og et karakteristisk pausepling før synthsoloen trer inn.
Færre produksjonsmessige krumspring til tross: Jeg tror låten vil kunne være slitesterk i sin mer tradisjonelle form. Tekstlinjen «….cause baby I know that you’ll always be waiting/ and I’ll always want to come back” er betegnende for følelsen man selv sitter med etter å ha hørt “Fade Away”.
Mats Borch Bugge
«Fade Away» slippes offisielt fredag 24. oktober, men du hører den eksklusivt i P3s radiosendinger fram til da, og i nettradioen her.
