En dag med kontraster har krøpet mot slutten. Det har vært nydelig
vær, 14 grader og digg, men nå er superundertøyet på plass, tekopp
nummer fire drukket og det ekstremt støyende varmeapparatet jobber for
harde livet for første gang siden vi kom hit til Johannesburg.
Det er ikke bare kaldt, det er kanakkasbananas-kaldt, og Nils Johan Semb
kunne tidligere idag fortelle at det er meldt mye kjøligere vær til
uka med temperaturer ned i minus to grader på natten. Ooh la la. Vi
takker høyere makter for at vi pakket ullvarianter av alt undertøy, og
så ler vi litt av engelskmennene som raver rundt i shorts, singlet og
flip-flops.
Kris i trappa
Det første som møtte oss i dag tidlig da vi tok trappene ned til
frokostsalen, var en fyr i full Rosenborg-drakt. Med shorts og lange
sokker og gode greier. Han så ut som Per Ciljan Skjelbred, men
Litj-Per er sikkert fortsatt hjemme i midt-Norge, eventuellt på en
helseferie i Platanias på Kreta, så det var ikke ham. Det kunne vært
en fan eller en tysker som hadde trodd han hadde kjøpt en
Tysklands-drakt. Det var ingen av delene. Mannen i drakta til de
kommende seriemestrene, var…en kommende seriemester. Danske Kris
Stadsgaard sto tilsynelatende forvirret på øverste trappetrinn, og vi
ble så forfjamset av synet av en Rosenborg-spiller i fullt
arbeidsutstyr midt i Sør-Afrika, at vi løp skrikende ned trappa og
bort til grapefrukt-buffeten. Der gjemte vi oss en halvtimes tid, og
vi har ikke sett stoppergiganten siden.
Mamba strike force
Nå har vi kjørt buss til og fra stadionene i Soccer City og Ellis Park
i flere dager, og på den cirka timelange bussturen ser vi en haug
sider av Sør-Afrika. Alt fra flotte luksushoteller, høye gjerder rundt
storslåtte eiendommer og de plettfrie plenene til rotary-klubben, til
hjemløse, rusmisbrukere og folk som klorer seg til livet med alt de
eier og har. La oss nevne en del av de faste punktene langs ruta ut
mot arenaene.
Den første bygningen som skiller seg ut, er noe som ser ut som et
lagerbygg, men som viser seg å huse en spritsjappe, en beauty-salong,
et supermarked og noe uidentifiserbart helt på enden.
Tett etterpå har vi en pussig byggeplass der ingenting faktisk bygges, men hvor en
minigravemaskin flytter den samme grusen mellom to hauger i tolv timer
hver dag. På hverdagene står det en mobil café parkert på plassen for
å sørge for mat til de to gutta i gravemaskinen.
Så følger en blomstereng der parkvesenet har forsøkt å plante planter
i mønsteret til Sør-Afrikas flagg. Det funker sånn passe siden parken
er alt annet enn firkantet.
Noen minutter unna har vi parken ved Finger Road som foreløpig kun går
under navnet «Skumleparken». Den er oversiktlig, ganske frodig, men
huser noen karer du ikke på noe som helst tidspunkt har tenkt å spørre
om veien til spritsjappa. At sikkerhetsbyrået Mamba Strike Force har
parkert et gedigent utrykningskjøretøy midt på gressletta ser ikke ut
til å hjelpe nevneverdig, så gutta i parken står som zombier med
armene dødt ned langs siden og stirrer på alle som kjører forbi.
Når Mamba Strike Force sitt område tar slutt, tar Armed Response over
ansvaret for sikkerheten til beboerne i sitt strøk. Skiltene på de
piggtråddekkede portene levner null tvil om hva som vil skje om du
kommer på overraskelsesvisitt en fredagskveld: «ARMED RESPONSE
GUARANTEED». De gutta som har leid seg inn i et hus i dette området,
kan ikke ha visst hva slags område de var i da de karret seg opp på
taket for å montere det gigantiske portugisiske flagget sitt. Vi skal
holde dere oppdatert på portugiserne etterhvert som turneringen
skrider frem.
Rotary og piggtråd
Det er mye piggtråd i en del boligstrøk her i byen. Flere supplerer
piggtråden med armert gitter foran verandaen, og ved Ellis Park
Stadion var det til og med fler som hadde montert elektrisk gjerde
oppå piggtrådmuren.
Vi er glad vi bor på et trygt hotell i et bombesikkert strøk og at vi
har busstransport der det lugger som verst.
Vi ser altså en del skjebner der det er fint lite lys i tunellen, men
vi opplever også de som gjør hva som helst for å tjene til livets
opphold på lovlig vis. Javisst, det kan være irriterende når det
spretter en smile-basse frem foran bilen din med klut i hånda hver
gang du stopper på rødt. Men han gjør det med et smil, og det er et
ærlig forsøk på å tjene inn til dagens middag. Alternativet er langt
verre. Gutta i krysset Brabazon Street/Driefontein Road er i
kke i
nærheten av å være svigemors ømmeste drøm, men under VM legger de ned en kraftig og ganske ærlig innsats. På dag én sto de med et par vuvuzelaer de prøvde å pushe på bilene som ventet på grønt lys. Det måha gått ganske bra. Dagen etter hadde de utvidet med sør-afrikanske og engelske flagg, og i dag hadde de bygget en liten bod og en slags gapahuk av plastposer i tilfelle regn, og flaggene kom nå i alle
nasjonsvarianter. Businessen blomstrer og fortsetter de progresjonen igjennom mesterskapet, kommer de til å være faste flaggleverandører
for FIFA før finalen er omme 11. juli.
Ikke engang lov å stjele elektrisitet
Etter å ha kjørt forbi flere skilt der det tydelig fortelles at
«Stealing electricity is a crime», runder vi hjørnet ved et flott
kjøpesenter. Der går en jente på 15 år fra bil til bil med en kopp i
den ene hånda og sin blinde mor i den andre.
Da er det lett å gremmes av folk som har som sitt største problem at
det er vuvuzelalyd på den 42 tommer store Samsung-tv’n sin.
Vel fremme på stadion, er det tid for Argentinas kamp mot Nigeria.
Stemningen er ubegripelig. Humøret er over alle støvleskaft godt og
selv damen som solgte brukte gjøkur utafor porten, hadde kunder.
Maradona stilte i nydelig dress og Argentina var som fløte for øynene.
Lyden på stadion var kontinuerlig og snuste på smertegrensen, men det
gjorde absolutt ingenting. Opplevelsen av vuvuzelaorkanen tar det
fire-fem minutter å vende seg til når du kjenner den på kroppen, men
når du blir vant til den har den faktisk sin egen sjarm. Det er
overraskende mange nyanser i tutinga og si hva du vil: Du vil aldri
oppleve slikt volum på en fotballkamp noensinne igjen.
Det var først under dagens kamp vi skjønte hvor stor Kristian Valen var blitt i Argentina.Hjem til Queen og Innocent
Øre, ømme og lykkelige etter en ganske perfekt fotballopplevelse, bar
det tilbake til hotellet. Vi passerte smilende Queen i resepsjonen og
bestilte et herremåltid av blide Innocent i restauranten, før det var
tid for Englands uavgjortkamp mot USA. Eller «America» som Supersports
ekspert John Barnes konsekvent kalte dem. John Barnes er forøvrig en
av tidenes mest elendige eksperter. Greit at han har lagt seg på en
bissarr og helt ny, amerikansk aksent og at hodet hans er større enn
magen til en hest, men han mener Algerie kommer til å være knallgode i
morgen. Algerie altså. Jøje meg. Edgar Davids er ikke mye bedre, men
han har så mye muskler i ansiktet at det er vanskelig å høre hva han
sier. Det er da noe.
I morgen, søndag er det nok en FK Fotball-sending direkte fra Soccer
City i Johannesburg. Klokka 1203 skal du skru på P3.
Vi snakkes. Vi gleder oss til nok en dag med det beste som finnes.
ps: Dagens look-a-like: Den argentinske blandingen av Erik Mykland og
Baldrick fra tv-serien Black Adder.
