Det ble felt noen bitre tårer i den tenksomt anlagte delen av metalleiren da Atlanta-kvartetten Mastodon så seg nødt til å avlyse fjorårets Norwegian Wood på grunn av sykdom. Gleden over at Troy Sanders, Brent Hinds, Bränn Dailor og Bill Kelliher så seg i stand til å plastre såret såpass kjapt var derfor stor – i likhet med forventningene til konserten, som har vokst seg monumentale den siste tiden. Det er en glede å kunne å slå fast at de ble innfridd. Noe så voldsomt, faktisk.
Hovedvekten av materialet som fremføres denne søndagskvelden er plukket fra bandets to sertifiserte mesterverk, Leviathan (2004) og Blood Mountain (2006), med kun to låter fra det konseptuelt sett enda mer ytterliggående sistealbumet Crack The Skye (2009) inkludert på settlisten.
Bandet spiller seg varme i løpet av åpningslåten «Iron Tusk», og idet «Circle Of Cysquath» avløser «Where Strides The Behemoth» og «Mother Puncher» begynner det å bli klart at dette blir en kveld utenom det vanlige.
Mastodons ilske, forrykende, ofte sexy og samtidig nærmest encyclopediske cocktail av alskens typer metall – fra den klassiske varianten til endeløse avstikkere innom sludge såvel som post-hardcore, thrash og uhyre velspilt ekstremmetall, gjerne i en og samme låt – etterlater publikum like deler lamslått og takknemmelig. At bandets prog-stempel både er upresist og urettferdig føles helt innlysende denne kvelden; dette er en gruppe som benytter seg av det storslåtte som en reinspikka nødvendighet, ikke som pynt.
Det er sikkert mulig å sette fingeren på svakheter ved konserten – kanskje først og fremst det faktum at livetapningene av disse låtene i liten grad utdyper studioversjonene. Men når «Megalodon» og «Blood And Thunder» runder av dette fyrverkeriet av en konsertopplevelse føles det som en meningsløs innsigelse. Mastodon er en egen sjanger; ingen gjør dette bedre enn dem. Denne konserten skal bli hard å toppe i de kommende månedene.
Marius Asp
