Triple basstrommer, bandanna, Bon Jovi-cover, baris og fittevitser. Atreyu er så lite subtile at de fremstår som Avenged Sevenfolds rølpete småsøsken. Heldigvis for dem har de også bagen fylt opp med allsangvennlige og tidvis riktig så fengende låter, noe publikum i Amfiet viste å sette pris på.
For mens Kvelertak dominerte merchbildet de første Hove-dagene, har dagen så langt vært dominert av Atreyu-skjorter og -hoodies i alle varianter. Min personlige favoritt er en T-skjorte hvor det står med krigstyper på front: «MOTHERFUCKIN´ATREYU». Når det ligner på en spade, så kaller man det en spade.
Kidsen kastet seg inn i moshpiten så snart «Becoming The Bull» rullet ut som andre låt, og de ble der den lille timen Atreyu serverte dem lettspiselig metalcore fra vokalist Alez Varkatzas med mascaradryppende emoinnslag fra trommisvokalist Brandon Sailer. Tidlig i settet dukker også den obligatoriske coverversjonen av «You Give Love A Bad Name» opp, komplett med breakdowns og New Jersey-allsang i underlig harmoni. Gitarist Dan Jacobs gjør ære på bandannaen han har rundt knollen, og shredder Sambora-solo som om det var store premier å hente. Fryktelig cheesy, men også ganske rødmende underholdende. Som et slags innlagt guilty pleasure-øyeblikk fra Atreyu sin side. Da ble det nok mer unpleasure av en påfølgende vits som inkluderte elemtene a) krabbespising og b) lukten av skitne kjønnsorganer, men det får vi skrive på kontoen for amerikanske-college-dudes-på-tur-i-europa.
Bandet proklamerte gang på gang hvor awesome det er å være i Norge, fikk god respons tilbake, og gjorde høydepunkter ut av «Ain´t Love Grand» og spesielt «Doomsday». Jeg savnet Mötley Crüe-pastisjen «Blow», og en time med Atreyu avslører hvor ekstremt generiske låtene deres er, men samtidig er det noe imponerende over hvor bra de leverer det materialet de har til rådighet. Proft og glatt, ja, men samtidig levende og entusiastisk.
