La Rouxs debutalbum fra 2009 var en introduksjon til Elly Jacksons spennende univers og relativt friske vinkling på den elektroniske poppen. Elementer fra chiptune-scenen kombinert med hissig produksjon og hennes temmelig skingrende stemme og klingende dialekt gjorde låter som «Bulletproof», «Quicksand» og spesielt «In For The Kill» bemerket. Siden dess har hun skilt lag med den mystiske kumpanen Ben Langmaid, vært gjennom en og annen personlig krise og har nå kommet ut på den andre siden med et album som har et langt mer pyntelig og avrundet uttrykk.
Trouble In Paradise viser først og fremst at Jackson er en jævel på anslag. Alle de ni låtene høres det første minuttet ut som umiddelbare klassikere med solide hint av både Sophie Ellis-Bextor og Moloko – og selv om albumet ikke er så fremoverlent som debuten, er hun fortsatt en svært spennende vokalist og produsent. Den Chromeo-aktige «Upright Downtown» er albumbeste, og i godt over tre minutter overbevises man om at dette er årets poplåt, men den lider under det samme som resten av platen: Melodiene falmer.
Derfor sitter man igjen med materiale som til slutt skuffer. At singelen «Let Me Down Gently» er over fem minutter er håpløst, det samme med den syv minutter lange «Silent Partner», som begge går fra elsk til likegyldighet gjennom sangens gang. Det eneste unntaket i så måte er «Tropical Chancer», som til tross for det torturerte ordspillet og teksten «I met him through a dancer, didn’t know he was a tropical chancer» er sløy, småsexy tropikalia av høy klasse.
På innholdssiden er hun er direkte og vanskelig å overtolke. Det er mye gjengjeldt/ugjengjeldt kjærlighet, en del platte metaforer og en del uteliv. Den ene låta heter «Sexoteque», og dét finner jeg vanskelig å sette pris på. I motsetning til debuten mangler dette smartness, og både tekst og produksjon mangler brodd. Resultatet er et album som låter som en fest der alle som kommer kjeder seg halvveis uti.
Jørgen Hegstad
