Michael (21) er et forbilde for kreftsyke barn: – Vil være et håp

– Jeg er jo egentlig en veldig uheldig kar. Man blir fort vant til å ikke være så redd.

21 år gamle Michael Aune Holm ler litt.

Han møter P3.no på Bakketun Folkehøgskole på Verdal, hvor han går på ekstremsportlinja. Det er en knapp måned siden han fullførte sitt andre maraton, for å støtte opp om arbeidet til Barnekreftforeningen.

Det var ikke gitt at Michael skulle bli en aktiv type som løp maraton. Etter å ha hatt kreft i barndommen, etterfulgt av flere år med senskader og nye runder sykdom, hadde kroppen hans allerede vært utsatt for mye.

Men for Michael selv var det ikke engang et alternativ å ikke prøve.

– Man kan jo ikke bare sette seg ned på rumpa heller, sier han.

Måtte forberede seg på det verste

Michael er to og et halvt år gammel da foreldrene reagerer på at noe er annerledes med barnet deres.

Den ellers livlige, energiske og blide gutten er slapp og sliten, og kroppen er brått dekket av blåmerker. I tillegg har han feber.

Foreldrene tar ham med til det lokale sykehuset på Røros, hvor familien bor. Derifra blir han sendt direkte til Trondheim. På St. Olavs hospital stilles diagnosen.

Michael har leukemi. Blodkreft. Og kreften herjer allerede kraftig i den lille kroppen.

– Legene sa at de ikke hadde sett blodkreft som var så ille på mange år. Og de personene overlevde ikke, forklarer Michael.

Sykehuset gjør alt de kan. Det betyr store doser cellegift som herjer hardt med kroppen hans.

Til slutt legges han i koma. Der ligger den lille gutten i 14 dager.

Foreldrene får beskjed om at han trolig ikke kommer til å overleve. De blir bedt om å forberede seg på det verste.

– Mamma og pappa ble tilkalt en kveld og fikk høre at nå var det sannsynligvis over, forteller han.

Så snur tallene på mirakuløst vis. Michael våkner fra koma. Han sendes til Oslo, hvor han får en benmargstransplantasjon.

Den lille kroppen har vunnet over kreften, mot alle odds.

Presset seg gjennom

I årene fremover er Michael mye inn og ut av sykehus. Kreften er beseiret, men immunforsvaret er helt nedbrutt, og han får blodforgiftning flere ganger. Flere ganger må Michael legges i koma. Når han våkner opp, vil ikke beina lystre.

I dag er Michael 21 år gammel. Han husker ikke stort av kreftsykdommen, siden han var så liten.

Det han derimot husker, er rundene etterpå.

Han husker å måtte ligge helt stille i senga, fordi han var koblet til så mange slanger og nåler. Hvor sliten og slapp han følte seg i mange år etterpå, at han var lite til stede i barnehagen og på skolen, og at det av den grunn ble vanskelig å holde på venner.

– Jeg følte meg mer voksen enn andre unger, sikkert fordi jeg hadde med meg litt andre erfaringer. Og da blir man fort valgt bort av andre på samme alder.

Michael husker også å være lam i beina, og å måtte lære seg å gå på nytt i flere omganger.

– Mamma og pappa syntes ikke at jeg burde få alt servert av den grunn. De ville at jeg skulle være aktiv, sånn som andre unger. Det var vanskelig å henge med, men for hver gang du klarer det, skyves den grensa, forklarer han.

Sakte, men sikkert, ble Michael både sterkere og i bedre form. Han kunne henge med på leken og drive med idrett. Nå beskriver han seg selv som en rimelig aktiv og sporty type som kan det å presse kroppen når han må.

– Da jeg var syk, fikk jeg ikke til noe. Det syntes jeg var veldig kjedelig, for jeg ville jo gjerne være med på alt, sier han.

Derfor lærte han seg å presse seg nok til at kroppen bare måtte være med. Det meste kom av å være sterk nok i hodet, ikke i kroppen.

– Ikke tenk. Det er det enkleste. Ikke tenk på at det er dårlig vær eller kaldt, da får du ikke gjort noe. Bare gjør det. 90 prosent av tida er du ikke motivert.

Hadde aldri løpt mer enn 15 kilometer

Det var mammaen til Michael som først hørte om samarbeidet mellom Trondheim Maraton og Barnekreftforeningen. Hun foreslo at Michael, som jo var en sprek og aktiv ungdom, kanskje skulle prøve seg.

I foreninga lurte de på om Michael ikke var helt klok. Mange som har hatt kreft, sliter med plager i mange år etterpå. Skulle han virkelig løpe maraton?

– Da tenkte jeg: Så klart skal jeg løpe maraton! Jeg ville ikke ta noe halvmaraton og gjøre det halvveis. Jeg måtte gå fullt ut, sier han.

Michael hadde løpt litt før, mest for å komme i bedre form. Da han la seg i hardtrening mot maratonet, var det lengste han hadde løpt 15 kilometer.

2. september 2023 sto han på startstreken med logoen til Barnekreftforeningen på brystet. Det lengste han hadde løpt da, var 32 kilometer. Nå sto han foran 42 seige kilometer.

– Da var jeg nervøs. Veldig nervøs. Hva har jeg rota meg opp i nå? sier han.

Michael kom i mål på 4.18. Bedre enn målet hadde satt seg.

–  Et viktig forbilde

Merethe Fjørtoft Åsenhus er nestleder i Barnekreftforeningen Trøndelag. Hun forteller at samarbeidet mellom Trondheim Maraton og foreningen er et lokalt initiativ som ble til for noen år siden.

Det innebærer at deltakerne melder seg på via foreningen og løper med en t-skjorte hvor det står: «Jeg løper for Barnekreftforeningen Trøndelag».

Målet er å skape oppmerksomhet rundt foreningens arbeid.

– Vi har hatt rundt 50–60 deltakere de siste årene. Det er gjerne folk som ikke egentlig ville meldt seg på om det ikke var for at dette hadde en dypere mening, sier Åsenhus.

Hun sier at forbilder som Michael er viktige for barn og familier som står midt i sykdommen akkurat nå.

– At et barn blir sykt, er kjempeskummelt, både for familien og for barnet. Det å snakke med noen eller lese om noen der ting har gått bra har veldig mye å si, sier hun.

På den måten er jo Michael et kjempegodt eksempel og en god rollemodell for andre, sier hun.

– En ting er å overleve kreften og komme tilbake, men mange opplever også senskader. At Michael klarer å være fysisk aktiv i den grad, og ikke minst fullfører et maraton, det er det bare å ta av seg hatten for.

Vil være et håp

– Jeg hadde vondt i beina og var helt gåen. Jeg sa jo at jeg ikke hadde lyst til å gjøre det igjen, for det var så vondt, sier Michael.

– Men så er det jo for en god sak, og det kjentes viktig å stille opp.

I september i år sto han derfor likevel på startstreken i Trondheim Maraton igjen, med Barnekreftforeningens logo på brystet.

– Det handler om å vise både foreldre og barn som står midt i sykdommen akkurat nå, at det finnes håp. Man må ha håp om at det ikke er for seint, sier han.

Med jevne mellomrom har han fått høre fra ulike leger at han nok aldri vil bli en toppidrettsutøver.

– Da skjer det noe i meg. Det skal jeg klare å få til, sier han.

Michael har både konkurrert i mesterskap i klatring og hoppa i fallskjerm. Nå går han ekstremsportlinje på folkehøgskole.

Han har fått høre at kreftrammede barn og foreldre synes det er utrolig motiverende å høre om alt han får til.

– Det er jo det jeg vil. Jeg vil være et håp.