Det kan være vanskelig å få øye på det i mainstreamskyggen av dansemusikken og indierocken som dominerer festivaler fra Coachella til Øya-festivalen, men det ruller en sørstats- og 70-tallsinspirert bølge over rockeverden. I front finner vi band som stjernene i Rival Sons og nykommerne i Temperance Movement, sammen med Black Stone Cherry. Sistnevnte er fire karer fra en bygd i Kentucky som er så liten at den knapt hadde fått sitt eget veikryss i Justified.
Etter to strålende album kom det en liten nedtur med Between The Devil & The Deep Blue Sea, et album fylt med strippeklubbvennlige låter av den billigste, breiale sorten. I utgangspunktet er det ikke noe galt i det, Mötley Crüe har laget stor musikk av strippeanthems, men fansen følte det gikk så langt i radiovennlig retning at de dro frem – gisp – det fryktede N-ordet. Kredmessig en skjebne verre enn døden, men kommersielt er det ikke så krise å bli smutset til med den verste anklagen i rock anno 2014: Nickelback-kopi. Ubehagelig er det uansett.
Så hvordan står det til med Black Stone Cherry i 2014, er det grunn til å stemple dem med referansen til verdens mest forhatte rockeband? Egentlig ikke. Magic Mountain går mer i retning av sjelfull sørstatsrock, og det er regelrett vakkert å høre Chris Robertson vrenge sjelen i «Runaway». Vokalisten har vært dypt nede i depresjonens dypeste daler, så han kan vrenge ut linjer som «walking backwards into the sun, second guessing everything I’ve become» med tyngde og refleksjon. Robertson har også funnet Jesus siden sist, men i legaliseringens navn hindrer ikke litt kristendom bandet fra å hylle det søte bladet i «Me & Mary Jane».
Musikkvideoen til «Me & Mary Jane»:
http://youtu.be/nAnJqv9H2qY
Andre høydepunkter er tunge «Fiesta del Fuego», den dvelende avslutningslåten «Remember Me» – som legger seg tett på Alter Bridge sin moderne metal – og rett-frem rockeren «Peace Pipe». Alle allsangvennlige låter for bandets voksende livepublikum, men som på forrige album savner jeg en ballade av topp standard. Black Stone Cherry har skrevet en av 2000-tallets flotteste kraftballader i «The Things My Father Said» på Folklore & Superstition, mens en ballade som «Sometimes» på Magic Mountain sliter med å løfte seg ut av middelmådigheten.
Og et knippe sterke låter til tross, Magic Mountain er bare et delvis vellykket steg mot neste kapittel i Black Stone Cherry-boken. Radiofrieriene er ikke så åpenbare, Lynyrd Skynyrd er tilbake som en tydelig referanse, og retningene er staket ut for fremtiden. De er definitivt et av klodens mest talentfulle band innenfor classic rock-sfæren, men trenger å levere sterkere låter. Artiglåter som «Hollywood in Kentucky» er ikke i nærheten av gode nok. Bandet bør ta det beste fra Between The Devil & The Deep Blue Sea («White Trash Millionaire» var en latterlig fet låt, og «Like I Roll» er deres beste bilkjørelåt) og sy sammen den perfekte pakken av bredbeint harryrock, episke ballader og bluesinspirert hardrock. Da kan de headline nesten hvilken festival de vil.
Asbjørn Slettemark
