I år er det tjue år siden den lange stilken slapp Doggystyle, et av tidenes rapalbum, med Snoops ekstremt distinkte stemme over sløye vestkystrap-klassikere signert produsentlegenden Dr. Dre. P-funkens sønner, bevæpnet med gin- og jazztobakkmarinerte sutresynther og bedagelige grooves, tok oss med inn i en ny alder. Med kontinuerlig pisspreik oppå de nevnte produksjonene ble gangstarap noe av det mest lystbetonte man kunne høre på.
Og sånn gikk det i ganske mange år før midtlivskrisen(e). Snoop Dogg – for anledningen nyfrelste Snoop Lion – har gjennomgått flere identitetsforandringer, men rastafari-retningen er den mest, ehm, voldsomme ”switchen” 41-åringen har begitt seg ut på – i det minste hittil. “I feel like I’ve always been Rastafari, I just didn’t have my third eye open”, sier han til MTV. Jeg tviler ikke. Men det gjør ikke dette mindre gjøglete – spesielt med tanke på at synging ikke er den sympatiske kisens sterkeste kort.
På Reincarnated har klubbprodusenthelten Diplo fra Los Angeles overordnet ansvar – han er mannen som skal styre reggaeskuta i riktig retning. Og det får han til. Tolv spor er pent dandert utover utgivelsen, med popsensibiliteten intakt. Eksempelvis er singelen med Disney-produktet Miley Cyrus på «Ashtrays and Heartbreaks” mer enn anstendig – den er regelrett bra. En lett touch av calypso, gnidd inn med mye bassete ekko og et radiovennlig refreng, er tidvis uimotståelig for popøret.
«Ashtrays & Heartbreaks»:
Men Snoop har også passet på å ha med dancehall- og reggaetungvektere for å gi albumet dybde og – viktigst av alt – troverdighet. Mavado-gjestede “Lighters Up”, som løftes av tunge trommer og horn på refrenget, og den klubbsvette bangeren “Fruit Juice” med Mr. Vegas er ålreite bidrag. Det må nevnes at langfingeren til lovens lange arm og påfølgende slitasje på kjærligheten på det ettertenksomme slow-jam-sporet “Tired of Running” med Akon (!) er en lekker sak som reiser seg som et av albumets høydepunkter. Men likevel merker man at dette først og fremst er en behagelig lekestund for den “konverterte” og halvslitne bikkja.
Etter tre, fire gjennomlyttinger blir det imidlertid tydelig at Snoop ikke nødvendigvis har dykket dypt i rastafari-tankesettet. Han har heller valgt å omfavne kjærligheten til marijuana, plassert i en dyp sofa med påfølgende konturer av peacetegn gjennom røyken og formaninger om å værra snill. Endimensjonalt er bare fornavnet.
Det er en stor kontrast fra gangstarap-tiden – nesten bipolart. Men så var det å være ettergivende til helter som har levert varene i over to tiår. Det er hyggelig å stifte nye bekjentskaper, men prosjektet tåkelegges og blir stående som en kuriøs fotnote i Snoops karriere.
Ali R. S. Pour
