Det er vanskelig å ane hvilke nye veier et band velger når de skal følge opp et av forrige tiårs største nasjonalskatter. 120 Days var da det kom for fem år siden et unikt og ambisiøst debutalbum som kombinerte bekmørk og krautete elektronisk musikk med enda mørkere Joy Division-inspirert rock.
Siden den gang splittet de fire kristiansundsguttene seg opp og gikk egne veier. Frontmann Ådne ble en del av minst like fantastiske Serena-Maneesh, bassisten lagde kortlevd dansepunk i Masselys, mens de to resterende medlemmene skapte smådølle og helelektroniske Bygdin. Og det er merkbart at alle de forskjellige inntrykkene fra sideprosjektene har satt sine tydelige spor i oppfølgeren.
Omtrent alt som kan relatertes til gitarbasert musikk er nå lagt dødt, og synthesizerens muligheter blir brukt for absolutt alt de er verdt. Resultatet er en stormannsgal klubbskive uten særlig sidestykke, verken på nasjonalt eller internasjonalt plan. 120 Days har tatt det aller beste fra psykedelisk house-musikk og drømmende lydtepper, rullet det i umerkelige, men essensielle smådetaljer, og endt opp med det som nytes best som én 42 minutter lang progressiv låt.
At 120 Days II utvilsomt nytes aller best i ett, betyr imidlertid ikke at låtene fungerer ypperlig også hver for seg. Fra det sporet som står nærmest debuten, energiske «Spacedoubt», fortsetter skiva gjennom det ti minutter lange Lindstrøm-produserte mesterverket «Dahle Disco» og den hypermoderne trilogien «Lucid Dreams», før albumet ender i den schizofrene acid house-perlen «Osaka».
«Osaka»:
120 Days flørter samtidig langt mer med eksperimentelle lydbilder denne gangen. Åpenbart smittet av Serena-Maneeshs patent på drømmende flinkisshoegaze, står «Sleepless Nights #4» og deler av «Sunkissed» igjen som dvelende nødvendigheter i flommen av dansbare øyeblikk. Spesielt førstnevnte låter imidlertid mistenkelig likt de mer drømmende øyeblikkene til Emil Nikolaisens hjertebarn, noe hans deltakelse på låta for så vidt kan forklare.
På papiret ser 120 Days II ut som det perfekte albumet til å rydde nye veier for klubbmusikken, og sluttresultatet er pokker meg ikke langt unna. «Shivering slowly on the floor/in the name of no shame play a different game/but close your eyes and it’s all the same», fra «Osaka» handler riktignok om vokalist Ådne Meisfjords sexorgier, men oppsummerer likevel deres andre album perfekt; kvartetten har kanskje gått stormannsgale egne veier i sjangeren som det kan ta tid å få helt grepet på, men dette er ned til sine røtter musikk det er ment å danse hemningsløst til.
Kim Klev
