Donkeyboy: Caught in a life
[Warner Music]
Å være Donkeyboy er en tilnærmet umulig oppgave.
Det er en mildt sagt vrien oppgave for de Warnerstyla drammenserne å følge opp sin egen singelsuksess. Etter at bandet skrev musikalsk Norgeshistorie ved å lande både første- og andreplassen på VG-lista før debutplata var ute, ble oppgaven nærmest umulig.
Mange av låtene på Caught In A Life virker skremmende lite viktige. Vi snakker om enkle, mer eller mindre fengende popmelodier, basert på banalt synthdriv og en falsettvokal som er like feil som den er riktig. Det låter forutsigbart og savnet etter dybde og overraskelser er stort.
Under Urørtfinalen for fire år siden ble ”Broke My Eyes” stemplet som ubrukelig av jurymedlem Christer Falck. Undertegnede slutter seg til riksklysa og føyer til at låta er blant albumets svakeste, og oppleves som et lunkent bad i 80-talls-klisjeer. ”Sleep In Silence” er blottet for originalitet og tilhører den halvdelen av låter fra Caught In A Life som jeg aldri kommer til å høre på igjen, med mindre jeg må.
På den resterende halvparten finnes solide bevis på at bandet har et stort kommersielt potensial som trolig kommer til å plassere dem på toppen av hitlistene også i fremtiden. ”Ambitions” er låta jeg måtte høre 700 ganger på P3 før jeg begynte å bli lei. ”Sometimes” er drøye tre minutter med god stemning. En følelsesladd og lettfattelig låt, med et sjeldent fengende refreng: ” I need somebody who can make me feel all right”. Donkeyboy får menigmann til å føle seg ålreit. “Blade Runner” inviterer til taktfast håndklapp og sus i serken, mens åpningssporet ”Sterolife” sitter som et skudd fra første sekund, til tross for noe enerverende vokalfremføring.
Caught In A Life er fifty-fifty råkjedelig og råfengende. En god start, så får vi håpe at Donkeyboy tør å utfordre lytterne i større grad ved neste utgivelse.
Trine Sollie
