The National Bank, Amfiscenen
Dybdahl og hans medkasserere vet hvordan de skal roe ned frynsete festivalgjengere.
Den siste dagen av en festival preges tradisjonelt av antiklimakset – de største og beste headlinerbombene er avfyrt, og folk slenger uansett rundt i festivalområdet, rødøyde og slitne. På sett og vis gjelder dette også for gårsdagens siste store band ut; The National Bank er riktignok et norsk stjernelag, men kan knapt kalles et spennende valg av den grunn.
Det er heldigvis ikke så relevant. Det er nemlig noe befriende unorsk over disse humanistenes tilnærming til popmusikk: Vellydende, dramatiske og romantiske passasjer balanseres mot intelligens og dispiplin, og Thomas Dybdahls stemme, som på egenhånd lett kan henfalle til vokal-noodling, er som vanlig et fjellstøtt sentrum i lydebildet. Hoder hviler på skuldre; det kjøsses ømt på ølmarinerte lepper.
Som finale – med fjorårets vanvittige Gossip-utblåsning friskt i minne – holder det kanskje ikke hele veien til banken (au!), og kåte, rusa og utålmodige ungdommer besørger en jevn strøm mot festivalcampen en godt stund før «Make It Burn» runger utover amfiet som årets siste låt. Dermed går de glipp av en musikalsk nattaklem, med fortsatt nydelige «Tolerate» på gåsehudtoppen, og hvem trenger ikke det fra tid til annen?
Marius Asp
