Moddi, Odden
Pål Moddi Knutsen er en av de norske musikktalentene som varmer mest akkurat nå.
Moddi skapte bortimot magisk stemning på nå Petter Stordalen-kondemnerte Cosmopolite under Bylarm i februar i år. Rett før superkapitalisten utraderte en av hovedstadens fineste spillesteder, rakk den rørende skikkelsen å spille seg inn i hjertene til et par hundre tilstedeværende.
Senja-gutten med det lyse trekkspillet, kassegitaren, det lyse sinnet og et band som teller venner med fiolin, chello, trommer og bass, brukte ikke mange Øya-minuttene på å bekrefte at han er et naturtalent av de sjeldne. Tilstedeværelsen hans er absolutt, formidlingsviljen er brennende og stemmebruken er like var som den er tindrende klar. Han er modig, moody og veldig Moddi.
Moddi er Sigur Ros i hjemmesnekret, høyst personlig utgave. Man får følelsen av å bli tatt med inn på gutterommet og inn i et lett sørgmodig, grublende hode, mens havet slår inn i fjæra bare noen meter unna. Det er lavmælt og melankolsk, men rommer drømmer som når langt utover havet, og da ikke bare til Island.
Låtmaterialet er langt fra fullkomment, men det ufullkommene er også noe av sjarmen. Moddi vokser opp som artist mens vi står og ser på.
”Her er en låt jeg skrev mens jeg var medlem av både AUF, Sosialistisk Ungdom, Natur og Ungdom, SOS Rasime og Framtiden I Våre Hender”, sier han før en av låtene sine, og demonstrerer både selvironi og humoristisk talent. Noen minutter seinere går han av scenen til varm, hjertelig ”han vil vi få høre mer til”-applaus.
Håkon Moslet
