Fordommene man suger til seg i tenårene kan være vanskelige å riste av seg, ofte skjer det ikke før man av ren nødvendighet blir tvunget til å konfrontere seg selv med dem. Mitt eget forhold til Iron Maiden er et relativt godt eksempel.
I det som kan kalles mine mest formative år som musikkonsument, var det britiske metal-flaggskipet på vei ned i en kunstnerisk og kommersiell bølgedal, etter at Bruce Dickinson hadde kastet inn håndkleet. Faith No More, Nirvana og Nine Inch Nails sanket superlativer i media, og fikk dermed også mye av min oppmerksomhet, det samme gjorde The Jesus and Mary Chain, Stone Roses og R.E.M. fordi de preget t-skjortene til de kuleste gutta i gata. Maiden var for meg bare et veldig harry metal-band, og det har de i grunnen forblitt helt til jeg satte i gang med arbeidet med denne anmeldelsen og hørte de klassiske platene deres fra 80-tallet. For første gang.
Joda, jeg burde skamme meg, men jeg er vel ikke den eneste? For først idag, etter 35-års eksistens, later heavy metal-pionérene til å få den anerkjennelsen de virkelig fortjener, mest sannsynlig fordi generasjonen som vokste opp med bandet har fått definisjonsmakt nok til å selv bestemme hva som er bra musikk. Det er nesten så jeg grøsser med tanken på hvilke av dagens uglesette artister og slaktede album som kommer til å få gjenoppreisning i fremtiden.
Når Iron Maiden nå har kommet frem til sitt femtende studioalbum er det i alle fall lett å se konturene av storhet i katalogen deres, og om det stemmer som ryktene sier at The Final Frontier kan bli deres aller siste album, er det et verdig punktum på en lang og illustriøs karriere. For istedet for å sikre pensjonsalderen med en sammenrasket samling med iørefallende hits, har Dickinson & co. gått hen og laget det som kanskje er deres mest ambisiøse plate noensinne. Med en spilletid på 76 minutter fordelt over 10 låter, er dette utvilsomt en plate som krever tålmodighet fra lytteren, ikke minst fordi punk-etoset fra bandets tidlige dager har måttet vike plass for særdeles kraftige prog-tendenser.
Det finnes dog et par unntak: «The Alchemist» låter nesten som klassisk 80’s-Maiden, men mangler et skikkelig hook, og står til slutt igjen som platas mest uinteressante spor. Singelen «El Dorado» er et mer vellykket gjenhør med fortiden, men vinner mer på et tøft riff og en grom solo, enn på et ganske forutsigbart refreng. Så er da også et av mine få skikkelige ankepunkt mot plata at Bruce Dickinson ikke later til å ha det samme registeret og rekkevidden som i glansdagene, og selv om han fremdeles har en viss autoritet og tilstedeværelse, er det også partier hvor han faktisk høres litt pinglete ut. Hvem skulle trodd det?
Iron Maiden – The Final Frontier Director’s Cut
Uploaded by EMI_Music. – See the latest featured music videos.
Noe overraskende er det i de mest progressive og utsvevende låtene at stjernene skinner klarest; tålmodighet er som sagt et nøkkelord, og etter noen lytt begynner episke monstre som «Isle of Avalon» og avsluttende «When the Wild Wind Blows» å feste grepet om lytteren, mens «Mother of Mercy» og «Coming Home» fremstår som vordende konsert-hymner med allsangvennlige refrenger. Helheten er dessuten imponerende, og selv om jeg personlig kunne ha foretrukket en smule kortere spilletid, er det lite her som er virkelig overflødig.
På nesten sømløst vis veksler veteranene mellom delikat syrefolk, massive metalriff, jordskjelvbass og utenomjordiske gitarsoloer, og pakker det hele inn i et slags science fiction-konsept hvor det fremdeles er rom for å takle jordnære temaer som alderdom, krig og religion. Tekstene er vel ikke akkurat oppsiktsvekkende originale, men har definitivt et snev av klokskap og levd liv som kler Dickinson godt.
Med The Final Frontier tar Iron Maiden deg med på en majestetisk og ofte uforutsigbar rom-odyssé. Det er et modent og mektig album som aldri er kjedelig, men i blant kanskje en smule for gubbete til å vinne over mange nye fans. Har du allerede et nært forhold til bandet regner jeg med dette er en plate du kommer til å fordype deg i og riste løs håret til i lang tid fremover.
Glenn Olsen
