Pixies - Indie Cindy

Moderasjonsbølgen

Pixies’ tilbakekomst i albumformatet slites mellom å ha mye å bevise og lite å vise frem.

Pixies_indie_cindyJeg har med vilje unngått de tre EPene Pixies ga ut som ledd i sin kanossagang mot Indie Cindy, som altså er deres første album som gruppe på over tyve år. Grunnene er flere: Alt maset rundt Kim Deal og Kim Shattuck, den noe uinviterende singelen «Bagboy» – men først og fremst at jeg virkelig ikke har savnet nytt materiale fra et band som er så tydelig sementert i mine formative år som musikkinteressert, platebutikkansatt og alt det der som man ellers kan lese om i flesteparten av Nick Hornbys romaner eller kjappere oppsummert i filmen «Empire Records».

Når nå albumet, som er en samling av disse tre EPene, har kommet, er det med en låtbase som fremstår med såpass påtatt lave skuldre at man formelig hører Francis’ nervøsitet for mottakelsen når han mumler ut «You put the cock in cocktail, man» – albumets «farligste» tekstlinje.

Comeback-begrepet har blitt svært betent i nyere musikkhistorie, men samtidig har fenomenet et ufortjent dårlig rykte. Afghan Whigs og The Dismemberment Plan har nå i det siste klart det til bedre enn ståkarakter, og ut fra første lytt er det også gode tider i vente fra de gamle emoheltene American Football og Sunny Day Real Estate. Dilemmaet alle disse bandene møter – og som i aller høyeste grad også gjelder Pixies – er hvorvidt skal man fornye seg eller late som om ingen tid har gått siden siste utgivelse.

Indie Cindy slites veldig mellom disse to fasettene, og forskjellen i kvalitet er stor. Dessuten kan man spørre seg om det var så lurt å igjen hyre inn Gil Norton som produsent. I hans hender blir et til tider syltynt låtmateriale ytterligere flatbanket, og da ender man opp med havarier som «Andro Queen», «Snakes» og i all særdeleshet «Silver Snail» som – helt der oppe med å faktisk kalle albumet Indie Cindy – er typiske øyeblikk av hoderystende idioti.

Ellers er det påfallende hvor lite som sitt gamle selv de faktisk låter i innspillingene. Den eneste gangen man føler den gamle kjemien er på «Bag Boy», som på tross av sine mange feilgrep ihvertfall føles som noe David Lovering engasjerer seg i. Der kjenner man også på savnet av en kvinnelig korist, som kunne vært med på å løfte dette til noe annet enn det som til syvende og sist kunne ha vært en Frank Black-soloplate.

Derfor er Pixies denne gang best når det bare låter søtt. «Greens And Blues», som høres ut som en blanding av Weezers «Only In Dreams» og  Green Days «When I Come Around», er albumets beste. Henslengt fengende over teksten «I’m wasting your time just talking to you, maybe best you go on home» er den en lett favoritt når sesongen for sensommermelankoli er på vei. Denne melodirikheten finner man også i «Ring The Bell», «Jaime Bravo» og «Another Toe In The Ocean».

Disse spekkes dog med en type halvpinlig fyllmasse der Black Francis slenger fra seg formålsløse sleivspark som ikke treffer. Bak ham finner vi et band som, i den grad de har kjemi, ikke kanaliserer denne gjennom høyttalerne. «What Goes Boom» er et ålreit anslag. «Blue Eyed Hexe» involverer en Black som synger som Brian Johnson, men som ikke lurer noen. «Magdalena 318» går ingen steder. Jeg håper neste korsvei kan by på flere overraskelser, flere hooks og – ikke minst – noe av det samspillet som i overveldende grad mangler ved dette møtet.

Jørgen Hegstad