Mialene (25) og Colin (23) er moderne aktivister – spør om lov før de bryter loven

Mialene og Colin peker ivrig utover den frodige gressletta i Østmarka, omkranset av slitne trehus i falmet rødt og gult.

– Her kan vi dyrke vår egen mat, lage permakulturhage og huse familier, fantaserer Colin.

– Det kan bli en møteplass hvor man kan lage mat sammen, være sosiale og kreative, fortsetter Mialene begeistret.

De to aktivistene snakker oppglødd i munnen på hverandre mens de maler et bilde av et annerledes fellesskap – et tilnærmet gratis hjemsted for de som vil leve alternativt.

Drømmen er å gi nytt liv til det tomme boligfeltet som kun ligger et par minutter utenfor Trondheims bykjerne.

Men plassen vitner også om en potensiell konflikt:

Vinduene er spikret igjen med ferske sponplater og dørene har nylig blitt sperret av.

For egentlig er de ikke velkomne.

F.v. Mia Helene «Mialene» Engeskaug (25) og Kaja Colin Bojer (23). Foto: Henriette Dæhli

En etterlengtet forespørsel

Det hele startet høsten 2019 da Mialene og Colin ble kjent med en fremmed danske på aktivitetshuset UFFA, i Trondheims mer alternative hjørne.

Et ønske om å frigjøre seg fra boligmarkedet og skape et mer bærekraftig samfunn samlet de tre idealistene. Så stilte dansken et uventet spørsmål:

«Vil dere være med på en husokkupasjon?»

De svarte begge ja, uten å nøle.

Målet ble å ta over en rekke tomme boliger i Østmarka for å skape et økologisk og bærekraftig fellesskap, og initiativet fikk raskt oppmerksomhet fra flere hold.

Unge fra byens radikale krets og et par studenter fra NTNU ble tidlig en del av prosjektet. Sammen skapte de slagordet: «Tillit til folket – En levbar framtid», og døpte prosjektet «Fargemarka», som et symbol på mangfold.

Colin og Mialene bor midlertidig på Svartlamoen, et område i Trondheim som begynte med en husokkupasjon for snart 30 år siden og som i dag er et dugnadsbasert, alternativt bomiljø. Foto: Henriette Dæhli

Aktivisthjerter i brann

Prosjekt «Fargemarka» var noe Mialene og Colin hadde ventet på i flere år, helt siden de ble en uadskillelig duo i 2015.

Colin vokste selv opp i et radikalt miljø i Trondheim, mens Mialene vokste opp i et mer tradisjonelt hjem i en liten bygd i Hedmarken.

Først da de reiste sammen til England i forbindelse med kulturstudier, fikk de smaken på aktivist-tilværelsen.

Naturvern, likestilling, bærekraftig livsstil og motstand til kapitalisme var kampsaker som fylte hverdagen – alt med venstreorienterte politiske holdninger til grunns.

Den politiske aktivismen overtok etterhvert livet til de to studentene.

Colin viser vei inn i en forlatt bunker på «Fargemarka»-tomta. Foto: Henriette Dæhli

Nytt liv til Østmarka

– Dette er bunkeren, sier Colin og peker mot en anonym murkloss.

Det er tidlig mai og et halvt år har passert siden prosjekt «Fargemarka» ble sparket i gang. Colin og Mialene har tatt med seg to arkitektstudenter for å kikke over det forlatte boligområdet.

De løfter vekk en løs sponplate fra en av murveggene og avdekker et hull stort nok til å krype gjennom.

– Bli med inn, oppfordrer Colin og rygger inn i mørket.

En eim av råte siver ut av bunkerens kjølige hulrom.

– Her kan vi sette opp kunstinstallasjoner! Vi har allerede hatt en workshop om det, forteller Mialene.

Hun tar et par dansetrinn frem og tilbake mellom rommene og lyser opp stein-strukturene med mobillykten.

De har brukt de siste månedene på å verve nye til prosjektet, men ikke alle er villige til å gå like langt for å oppnå målet.

– Det blir spennende å se hva dere får til, kommenterer en av arkitektstudentene.

Aktivistgruppa drømmer om å bruke området til alt fra boliger og dyrkningsområde til kunstutstillinger. Selv en bunker kan ha en verdifull funksjon i prosjektet. Foto: Henriette Dæhli

Ute i dagslyset igjen får de øye på en eldre dame som beundrer de gamle trehusene.

Hun viser seg å være en tidligere beboer fra da området huset ansatte ved det nærliggende sykehuset.

– Jeg er her ofte for å vise barnebarnet mitt hvor jeg bodde før. Det er trist å se at det forfaller, sier hun.

Hun forteller om nærheten til naboene og hverdagen i arbeiderboligene, og hvor unik hun syntes det var.

– Man kan gjøre utrolig mye med et slikt sted, sier kvinnen til engasjerte nikk fra Colin og Mialene.

Eva Mofoss har tatt med barnebarnet Erle for å fortelle om livet i Østmarka. Foto: Henriette Dæhli

Aktivist på heltid

Området i Østmarka rommer minst 48 potensielle leiligheter og større naturområder, ifølge aktivistgruppa. Alt er eid av kommunen.

Mialene og Colin håper at «Fargemarka» en dag kan bli et fellesskap som kan bidra til samfunnsendring. Det skal være et sted der folk ikke trenger å være bundet opp av gjeld eller betale høye leiepriser. De har selv tømt sparekontoen og flyttet inn i et minihus på fire hjul, mens de jobber mot målet.

– Vi kjøpte det så vi kunne bo mer eller mindre gratis og gjøre aktivisme på fulltid, forteller Mialene.

Med unntak av sporadiske deltidsjobber består hverdagen av demonstrasjoner, aksjoner, research, politisk teater, konserter og organisering av prosjekter for å spre det politiske budskapet. Alt i håp om å utgjøre en forskjell.

– Hvorfor mener dere at det er viktig for samfunnet at dere er aktivister på heltid?

– Vi har tatt disse valgene fordi vi har en eksistensiell panikk over den globale situasjonen. Det er store utfordringer vi står ovenfor. Det er ingen vits å bygge opp en karriere og en formue som kan kollapse i fremtiden. De utfordringene vi står ovenfor er mye viktigere. Og det finnes så mange «bullshit»-jobber som folk sløser bort tiden på, sier Colin.

– For at vi skal få et bedre samfunn, må man leve som aktivist, mener Mialene.

– Vi har et narrativ i samfunnet om at det å bidra kun kan være i form av betalt arbeid, men det stemmer ikke, sier Colin og viser til deres eget arbeid for klima og miljø.

Det sterke ønsket om å skape endring gjorde at de lenge var forberedt på å gå inn i en mulig okkupasjon – før prosjektet tok en ny vending.

«Fargemarka»-prosjektet har samlet mennesker fra alle ulik faglig og sosial bakgrunn. Foto: Henriette Dæhli

Styrket og svekket i antall

– Om du synes det er greit å okkupere området så steller du deg mot høyre, om ikke steller du deg mot venstre, roper en av NTNU-studentene.

Aktivistgruppa er samlet til en workshop, en dag tidlig i juni. Og det er første gangen de tar opp temaet i fellesskap, om hvem som er villige til å begå lovbrudd for å oppnå drømmen.

– La oss ta det med makt! roper en som står ytterst til høyre, med lattermild ironi i stemmen.

Gruppa står spredt langs to sider av en imaginær linje.

– Om folk hører oss, så ser de oss, og vil til slutt slutte seg til oss, sier en annen.

– Okkupasjon er i tilfelle selvfølgelig siste utvei. Det er vi jo alle enige om, påpeker en tredje.

NTNU-studenten Laura Flora Podoski har reist seg for å oppfordre alle i gruppen til å ta initiativ i prosjektet. Foto: Henriette Dæhli

Et nytt spørsmål blir lest opp. Denne gangen blir gruppen spurt hvor trygge de føler seg i sin egen boligsituasjon.

Tross ulik sosial og faglig bakgrunn, livssyn og holdninger mot staten, er det tydelig at stabilitet og bolig er en utfordring for mange.

Etter tur deler de erfaringer og bekymringer for fremtiden. En av dem er NTNU-studenten Laura Flora Podoski. Hun har stelt seg i midten.

– Jeg er ikke utrygg akkurat nå, men jeg vet ikke hva som vil skje i fremtiden. Hvordan skal jeg leve etter studiene, hvis jeg ikke ønsker å kjøpe et hus til flere millioner og drukne i gjeld, eller leie en dyr leilighet? sier hun.

Flere i gruppen nikker gjenkjennelig. For prosjektet er ikke bare en ambisjon om et fellesskap, de ønsker å være et alternativ til dagens boligmarked.

Aktivistgruppa varierer i antall. Noen bidrar i et par dager, andre i flere måneder. Foto: Henriette Dæhli

Lovlydig balansegang

Laura studerer Urban Ecological Planning på NTNU. Hun ramlet inn i prosjektet da hun ble oppmerksom på en gruppe som satt med plantegninger på en kafé i Trondheim, høsten 2019.

– Jeg gikk bare bort og spurte hva de drev med.

De viste seg å være aktivistgruppa til Mialene og Colin.

– De hadde gode intensjoner og visjoner, men de visste ikke hvordan de skulle gå frem. Flere hadde lyst til å gjøre det kjapt og ulovlig, altså okkupere boligområdet.

Laura skulle bli en viktig stemme for å tenke mer langsiktig, gjennom et samarbeid med kommunen. Okkupasjon var ikke et alternativ hun selv ønsket å ta stilling til.

Aktivistgruppa holder seg til en flat organiseringsstruktur, slik at det ikke er kun noen få utvalgte som driver prosjektet. Foto: Henriette Dæhli

– Jeg tenkte at det var mulig å få til gjennom et samarbeid med det offentlige.

Samtidig var hun opptatt av at området skal kunne tas i bruk av folk som kommer utenfra, men først og fremst at de lokale skal ha makten til å være med i planlegging av drift i området de bor i.

– Det skaper tilhørighet og identitet til et sted. Vi har beveget oss vekk fra denne type samhold og det gjør at samfunnet blir mer individualistisk og mindre bærekraftig for både miljø og sosialt samspill.

Laura introduserte etterhvert flere av hennes medstudenter for prosjektet. Sammen brukte de innsikten i det offentlige systemet til å drive prosjektet i retning av et kommunalt samarbeid.

Flere av deltakerne har vært med på prosjektet siden begynnelsen. Foto: Henriette Dæhli

Samfunnsnyttige rebeller

– Det er et veldig spennende prosjekt og et kult initiativ. Jeg synes det er meningsløst at det står ubrukte hus der.

Line Ingebrigtsen Fjørstad (MDG) er et av bystyremedlemmene i Trondheim kommune som fattet interesse for prosjektet. Sammen med en representant fra SV sendte hun inn et privat forslag til arbeids-og sosialkomiteen om å fremme saken for bystyret.

Hun mener Trondheim trenger en mer sosial boligpolitikk. Det er kø for å få kommunale boliger som er strengt behovsprøvd og det er flere som sliter på det kommersielle boligmarkedet, ifølge Fjørstad.

Fjørstad (MDG) mener «Fargemarka» kan være en løsning for å skaffe folk billigere boliger. Foto: Anette Sivertstøl

– Her kan «Fargemarka»være en del av løsningen for å skaffe folk rimelig boliger, tror hun.

Fjørstad håper prosjektet får medhold slik at det ikke ender i husokkupasjon.

– Det er bedre å få til dette prosjektet innenfor storsamfunnets regler. En husokkupasjon vil føre til at det ikke er en sak som bare er positiv, men at det isteden blir en kamp mellom to parter. To parter som heller kunne ha samarbeidet, mener MDG-politikeren.

Selv om hun er skeptisk, ser hun samtidig en viss samfunnsmessig verdi ved en slik handling.

– Da får «Fargemarka» vist fram konseptet sitt på området og de får også tydeliggjort behovet for rimelige boliger. Det kan føre til at de får støtte i folket, men jeg tror de kan få til mye bra om de fortsetter å invitere folk inn og gjøre området levende, konkluderer Fjørstad.

Husene i Østmarkveien ble sperret av med sponplater da «Fargemarka»-tilhengere begynte å besøke eiendommen. Foto: Henriette Dæhli

Skeptisk til nye prosjekter

Bystyremedlem for Høyre, Marie Husby Valland (21), synes det ligger en god tanke bak prosjektet, men mener kommunen bør prioritere å ivareta eksisterende ordninger.

– Kommunen har allerede mange prosjekter på gang og akkurat nå mangler vi penger til flere tjenestetilbud i byen, særlig for utviklingshemmede. Dermed må vi sørge for at tilbudene kommunen allerede har er gode nok, før man starter nye prosjekter.

I motsetning til Colin og Mialene mener ikke Valland at Fargemarka er en nødvendighet for samfunnet per dags dato.

– Når det er sagt er det viktig å være positivt og åpen for nye boligprosjekter og alternative boformer, samt sikre at flere kommer seg inn på boligmarkedet.

– Burde Trondheim kommune ta et aktivt standpunkt om hva som bør skje med Fargemarka?

– Hvis vi skal ta et aktivt standpunkt og engasjere oss, bør vi begrense det til å legge til rette for prosjektet. Vi trenger jo flere boliger, men kommunen bør ikke ta økonomisk risiko enda.

Valland mener også at hvis prosjektet skal bli noe av bør det finansieres av utbyggere.

– Utbyggere bør ta den økonomiske delen. Boligmarkedet bør utvikles mest mulig av dem som bygger det, og dem som skal bruke det, innenfor det gitte reglementet.

– Vi må passe på eksisterende tjenestetilbud og ikke bruke for mye penger på nye prosjekter, sier Høyre-politiker Marie Husby Valland. Foto: Privat

– Tror du Fargemarka være en mulighet til å dekke behovet for rimeligere boliger?

– Det er en potensiell mulighet, men ikke akkurat i Østmarka. Noen av byggene som står der i dag har både asbest og ande miljøgifter i seg, som ikke egner seg å bo i, mener hun.

Mialene og Colin beundrer «Fargemarka». Foto: Henriette Dæhli

Utmattende papirmølle

Etter måneder med ukentlig møter, forhandlinger og interne diskusjoner i aktivistgruppa, kjente Mialene og Colin at motivasjonen hadde nådd et lavpunkt.

– Vi måtte til slutt ta en pause og innse at dette er et langvarig prosjekt, forteller Colin.

«Fargemarka» hadde raskt utviklet seg til et stadig mer ambisiøst og kompleks prosjekt i skjæringspunktet mellom radikal aktivisme og byråkrati.

– På et tidspunkt var jeg fullstendig utslitt, forteller Mialene.

Veien gjennom det offentlige var tidkrevende, og prosjektet har ofte vært som en personlig berg-og-dalbane for dem begge. Spesielt uten en permanent løsning for deres egen boligsituasjon.

– Det er kjempestressende å ikke vite om man har et sted å bo neste måned, forteller Colin.

Så snudde lykken.

Aktivistene lekte «Bolighaien kommer» utenfor rådhuset i Trondheim for å øke bevissthet rundt prosjektet. Foto: Åsgeir Arnesson

I underkant av et år etter at prosjekt «Fargemarka» startet opp, tikket en mail inn på telefonen til Mialene, onsdag 19. august:

Bystyret ber kommunedirektøren gå i dialog med Fargemarka boligprosjekt og legge fram en sak som viser hvordan de kommunalt eide byggene i Østmarkveien kan tas i bruk fram til nye planer for området er vedtatt, gjennom et tidsbegrenset prøveprosjekt med rimelige utleieboliger som del av en tredje boligsektor. Bystyret ber kommunedirektøren også vurdere om det er andre kommunale eiendommer som kan være mer aktuelt for prosjektet.

Kort forklart: Kommunen er på gli.

Meldingen er den første håndfaste beskjeden om at kommunen er villig til å starte en prosess med aktivistgruppa, og legge fram en sak om midlertidig bruk av tomten.

Nå gjenstår det å se hva som vil skje med forslaget videre, men Mialene og Colin tør å håpe.

– Det var vill jubelstemning da vi fikk beskjeden. Det kjennes ut som at vi er på riktig vei, avslutter en optimistisk Mialene.

Henriette Dæhli

Tekst og foto Henriette Dæhli


Anette Sivertstøl

Journalist Anette Sivertstøl


Helene Mariussen

Journalist Helene Mariussen