Duncan Jones debuterer stilmessig og selvsikkert som regissør med «Moon». Jeg ble raskt nysgjerrig på denne science fiction-filmen, fordi jeg skjønte ikke umiddelbart hvor handlingen ville ta meg.
Er konfliktene som skildres interne eller eksterne? Er hovedpersonen paranoid, eller er det omgivelsene det er noe i veien med? Hold ut, for du vil få svar, og det vil være verdt det.
Mannen på månen
Sam Bell (Sam Rockwell) er eneste ansatt på et energiutvinningsanlegg på månens bakside. Direktelinken til jorda er ute av stand, og roboten GERTY (med Kevin Spaceys stemme) er hans eneste samtalepartner.
Sam har bare to uker igjen av en kontrakt på tre år, men så begynner han å oppleve merkelige ting på stasjonen. Og med det ender dette handlingsreferatet!
Kombinasjon av sjangerens høydepunkter
Det er ingenting å si på stemningen i «Moon». Duncan Jones (sønn av David Bowie) er åpenbart inspirert av sjangerens høydepunkter.
Filmen oppleves som en slags kombinasjon av filmsettet i «Alien», månesekvensene i «2001» og mystikken i «Solaris».
En snakkende robot er også et velkjent sci-fi-element, men det er lenge uvisst om GERTY virkelig er en god hjelper, eller nok en Hal 9000.
Noen logiske brister
Jeg har innvendinger mot filmens plott, for her er det noen logiske brister ute og går.
For eksempel: filmen forteller oss tidlig at dette anlegget på månens bakside supplerer 70% av jordas totale energiforbruk. Og det er én eneste mann på jobb!?
Her er det litt for mange mulige feilkilder til at det kan være hensiktsmessig. Det er andre spørsmål som reiser seg, også, men de må du nesten stille deg selv når du ser filmen.
Glimrende hovedrolle av Rockwell
Likevel er «Moon» et forfriskende innslag i en sjanger det lages altfor få filmer i.
Jeg må dessuten skynde meg å nevne hovedrolleinnehaver Sam Rockwell, som gjør en glimrende innsats som Sam Bell. Han har et uvant følelsesspekter å spille på, noe du vil forstå når du ser filmen.
Jeg synes du bør!
