Tom Morello – The Nightwatchman: The Fabled City
[Sony BMG]
Fattigmanns-Johnny Cash klar for runde to.
Bladet Metal Hammer kåret nylig Rage Against The Machine-gitarist Tom Morellos sideprosjekt til et av tidenes ti verste, og det er ikke så langt fra sannheten. OK, Korn-bassist Fieldy og hans Fieldy’s Dreams, som forøvrig vant kåringen, er virkelig utilgivelige greier, men slapbass-rastarottas elendige rim var om ikke annet ufrivillig komikk av ypperste klasse. Jason Newsteds Echobrain var også til å fnise av, mens Tom Morello – rakrygget og snauskallet der han står – tilbyr langt mindre underholdende saker.
Tro meg, jeg sto selv i moshpiten på Sentrum Scene med hestehale og baggy pants og skrek ”Fuck you, I won`t do what you tell me” i 1996, men det begynner å bli en stund siden. Jeg har blitt eldre, og det har virkelig også Tom Morello. Nå er det tid for ettertanke, tid for ømhet, tid for døvhet.
Det er som i en dårlig kinotrailer: ”I et Bush-fucka USA finnes det én mann som ved hjelp av sin kassegitar kan si sannheten – som Bob Dylan, Johnny Cash og Kris Kristoffersen før ham”. Levd liv, bunnsolid moral og så videre. Bare dumt at Cash er dau, Dylan offisielt lei av livet og Kristoffersen surrete, for arvtageren er en Hollywood-basert gladgutt som skriver intenst uoriginale betraktninger om en skakkjørt verdenssituasjon som i dag preger oss alle, og som samtidig byr på en mengde forglemmelige, bluesbaserte låter anført av en teit og påtatt dyp, rungende røst.
Tom Morello og hans alter ego The Nightwatchmans andre album The Fabled City begynner egentlig ganske greit. Det opptempo åpning- og tittelsporet vitner om en mer inspirert og energisk Morello enn vi hørte på førstealbumet One Man Revolution, men også andresporet ”Whatever It Takes”, med hardt komprimert kassegitar og innstendig beat, innehar kvaliteter. Derfra tar dog Morello-skuta inn såpass store mengder vann at når man endelig kommer til avslutningssporet ”Rise To Power”, finner man seg selv liggende på havbunnen.
Jeg forstår Morellos ønske om folkeopplysning – han er tross alt oppvokst i et land der de færreste forlater hjemfylket i løpet av sin tilmålte levetid. På den annen side er det strengt tatt Rage Against The Machine-fanatikere som er potensielle kjøpere av denne andreplata, og disse menneskene har allerede fått denne doktrinen servert med teskje, bare med langt frekkere retorikk og betraktelig større mengder energi enn det som kan spores her.
The Fabled City er en relativt meningsløs plate som beveger seg faretruende nær parodien (jeg forventer at MadTV tar tak i dette konseptet snarest), der forutsigbare låter, klisjéfylte tekster og en nærmest ikke-eksisterende formidlingsevne gjør alt i sin makt for å understreke at Morello ikke har hva som skal til for å stå på egne ben.
For å sitere Rage Against The Machine: ” Hey yo, and dick with this… uggh!”. Eh, glem det. Som du bør glemme denne plata.
Erlend Mokkelbost
