Motorpsycho: Heavy Metal Fruit
[Rune Grammofon/Musikkoperatørene]
Selv uten kontekst er Heavy Metal Fruit en fantastisk opplevelse av ypperste klasse.
Motorpsycho er, som presseskrivet til Heavy Metal Fruit tar opp i seg, en institusjon innen norsk musikk. Tjue år, ørten EPer og (med dette) fjorten eller seksten studioalbum (avhengig av hvordan man teller) har etterlatt et gedigent musikalsk univers å sette seg inn i. Et univers som attpåtil stadig er i utvikling, og som attpå det igjen er temmelig eklektisk og sprikende. Alle bandmedlemmer (hvem enn de er til enhver tid) setter tydelige lydspor etter seg og etter hvert er det blitt vanskelig å sammenligne Motorpsycho med annet enn tidligere utgaver av Motorpsycho. En stor bragd av bandet, men temmelig frustrerende for folk utenfor fanskaren, da grundige Motorpsycho-omtaler har en tendens til å bli ganske fulle av referanser som stort sett bare de som ikke trenger å lese Motorpsycho-anmeldelser forstår.
Så la oss gå ut fra at skiver skal kunne stå på egenhånd og late som om dette er den første Motorpsychoskiva, noensinne. Og så hopper vi over at disse gutta er fryktelig musikalsk selvsikre og modne til å være debutanter. Kremt:
Første gang du setter på Heavy Metal Fruit vil du kanskje tro at høyttalerne er koblet til feil kanal, da skiva begynner med et langt parti av tilsynelatende stillhet. Ting begynner imidlertid å boble i kanalene etterhvert, først helt umerkbart, men stadig høyere helt til åpningsporet «Starhammer» eksploderer i en usedvanlig hårete Deep Purplesk riff med tilhørende keyboardorgel og en vokal så nasal og høy at den kan forveksles med Lars Lønning i Black Debbath. Dersom kombinasjonen av skivetittelen og denne åpningen overbeviser deg om at Motorpsycho er et metallband, må du derimot tro om igjen ganske snart; «Starhammer» faller snart nok inn i en jazzdron som, om ikke annet, viser at dette bandet har stor tiltro til lytteren.
Etter ni temmelig unødvendige minutter med dette er det imidlertid non-stop moro til mål. Platas seks spor inneholder nok melodisk materiale til det tredobbelte, og demonstrerer en bredde i inspirasjon man ikke har sett make til i norsk musikk, kanskje noensinne. Sørstatsrock, gospelkoring, heavy metal, psychedelia, et lite hint Beach Boys; Motorpsycho har tilsynelatende ingen forståelse for sjanger. Iallefall ikke sjanger definert som grenser.
Ord som «jazzdroning» og «psykedelia» risikerer imidlertid å skremme mange folk som kan ha godt av denne skiva: Motorpsycho er strenge, men ikke slemme, og det er mer enn nok rock, roll og feng mellom alle de utsvevende partiene til å tilfredstille selv de grønneste lyttere. Riffene, trommene, alt er av ypperste klasse, men deiligst av alt er kanskje bare det faktumet at vi nå har et band i Norge som tør å tenke så stort og ambisiøst som dette. Hvor mange band, norske eller ei, kjenner du til høres ut som Allman Brothers i ett øyeblikk og den derre gospel-skiva til Spiritualized det neste, uten at det høres påtatt ut?
La oss avslutte øvelsen vi startet i stad med et enkelt faktum – Motorpsycho går rett og slett fjorårets debutanter en høy gang.
Peter Vollset
