Bank-bank-bankbankbank-bank-bankbank-bank-skrap-bankbankbankbank….bank…bank.
Det var ikke vanlig dørbankingskotyme, så jeg antok at det var Thomas som dunket på døra mi fordi jeg hadde forsovet meg.
Rytmen i møtene mellom fingerknoker og finérplate var av en slik karakter man kun finner venner i mellom. Man lager vel ikke en melodi på fremmedmanns dør på morgenkvisten? Det finnes uskrevne regler for slikt. Banker du i rytme eller en slags melodi, kjenner du vedkommende på andre siden.
Jeg spratt opp med en sveis like vindskeiv som underbuksa etter en urolig natts søvn og i full panikk for å ha sovet for lenge, kun for å se rett inn i ansiktet til vaskedama som hadde låst seg inn på rommet mitt. Klokka var 0758. Kall meg gjerne soss, men jeg syns dét er for tidlig – selv om jeg hadde glemt å henge ”do not disturb”-lappen utafor døra. Hun gjør en hastig, baklengs og tvers igjennom livredd retrett samme vei som hun hadde kommet inn. Selv la jeg meg igjen, men måtte stå opp minuttet etterpå for å tisse. Nytt leggeforsøk ved avsluttet urinering…nei, faen så tørst jeg er. Opp igjen for å drikke litt klorvann. Ned i senga igjen. Balle, noen lar bilen gå på tomgang utafor vinduet mitt. Opp for å lukke vinduet. Under pleddet atter en gang. Sæd og mølje! Etter alle gangene ut og inn under dyna, har alle laknene kaka seg sammen til en slags langsgående tue. Er som å ligge på en strømpe full av aviser, negler og Umulig å finne en ok liggestilling tenker jeg, men på mystisk vis finner jeg en slags vridd fosterstillingsvariant som skal kunne funke en halvtimes tid.
-”Waka waka, this one’s for Africa”, eller hva faen det er Shakira rauter. Klokka er noen minutter over åtte på morgenen, og paret som hadde holdt meg våken med skrikende pensjonistsex for et par dager siden, har satt på radioen. Drithøyt.
De lever fortsatt i ungdomskilden og velger seg Shakira – jeg går i dusjen – og blir der i tjue minutter for å viske ut mest mulig av morgenen.
En framtidig trykker
Mannen som kjører bussen fra kjøpesenteret vi bor på og inn til byen, er av den typen du føler du kan bli bestevenn med. Selv om han er nesten dobbelt så gammel som oss. Han er så trivelig og omgjengelig at du lurer på om det er fysisk mulig å være så hyggelig. Han smiler fra øre til øre, hilser på alle langs veien på den tjue minutter lange turen og forteller om alle businessdrømmene sine. Favoritten foreløpig er det mobile trykkeriet han har tenkt å starte opp baki bilen sin. Han kjører rundt og tilbyr trykking av fotografier, mailer og visittkort.
Han slipper oss av i Long Street nede i sentrum. Vi har vært her i ni dager uten å ha hatt tid til å utforske bykjernen, så med to timer til overs var det tid for shopping. Thomas røk på noen gaver til folk hjemme i Norge. Det eneste jeg endte opp med var en pose q-tips. Vi hadde selvsagt satt all vår lit til denne butikken, men de hadde ikke de pistolene vi var på jakt etter dessverre:
Etter å ha passert en kar med rød, gul og svart bart, et par limsniffere og en Madeleine Albright-lookalike, fikk vi klemt inn en deilig lunsj på pensjonistcaféen Mozart. Der kunne vi konstatere at vi etter i dag kun har én sending igjen her i Sør-Afrika før vi retter nesa hjemover mot varmen i Norge. I morra, fredag (evt i dag, fredag), reiser vi fra finfine Cape Town til mindre stilige Johannesburg, og siden vi er på reisefot, må vi ha vikar på radioen. Sist vi var i Johannesburg bodde vi i ute ved flyplassen, men denne gangen bor vi i et kritthvitt businesstrøk. Ikke veldig eksotisk, men heller ikke uten interessant statistikk. For ni år siden – sist de gjorde en skikkelig folketelling i vårt nye distrikt – prata 63% av befolkningen der engelsk. 7 % prata zulu, en haug babla afrikaans og en del andre uoffisielle språk. Det vi liker best er at 2,8 prosent av dem prata et ikke-offisielt språk rundt middagsbordet hjemme. Vi satser på at de er snakk om enten samisk, bergensk eller esperanto.
Vår siste sending her nede, er på søndag mellom 1203 og 14. Vi gir dere alt om VM-finalen og litt til. Vi følger dessuten Bronsefinalen med en live-chat på nrk.no på lørdag fra klokka 20 og helt til vi har en bronsevinner. Bli veldig gjerne med oss da. Da BLIR vi så glade!
Ikke gråt, selv om VM snart er over. Vi tar oss av gråtingen for dere. Det er derfor vi er her. Fordi vi forguder hver og en av dere.
Snakkes/chattes lørdag og søndag.
