Gleden over gjenoppstandelsen av The Stooges fikk seg en solid trøkk av comeback-albumet The Weirdness i 2007. Totalt blottet for inspirasjon forsøkte det høyst legendariske bandet seg på en ny generasjon.
Nå prøver de seg – trist nok – en gang til, under navnet Iggy & The Stooges, etter gitarist Ron Ashetons død i 2009. Altså samme navn som de tok på strålende Raw Power i 1973. Det kunne gått bra, og alle rockehjerter ville svømt over av glede. I stedet det går samme veien som Detroit, et av bandets tilholdssteder i gamle dager: Ad undas.
Åpningslåten «Burn» deiser inn i stereoen med lovnad om et levende band som ønsker å lage god rock for den moderne mann og kvinne, og smilet sitter i starten løst. Resten av ferden mot albumets ende er gjennom ulendt terreng. Fest sikkerhetsbeltet over ørene og øynene.
Ready To Die er simpelthen uvirkelig svak på alle nivå. Bandet høres – med noen få små unntak – både uinspirert og amatørmessig ut. «Job» minner om tusen rockeband på Ungdommens Kulturmønstring som akkurat nesten faller sammen instrumentalt. All ære til de bandene, men de heter ikke Stooges og er heller ikke gudfedre av punken.
Rytmeseksjonen jobber så enkelt de kan, og tilbakevendende James Williamson produserer bare unntaksvis noe som minner om magi med gitaren. De få gangene dreier det seg om skingrende gitarer som Velvet Underground gjorde tusen ganger bedre. Eventuelt handler det om gitarsoloen på «Beat That Guy», som høres ut som en ruset Slash.
Iggy Pop har aldri vært noen stor vokalist, men trengte seg tidligere på deg – enten du ville eller ikke – med sin intense stemme og påståelige levering av sangene. En formidabel spytt og hersk-teknikk. Nå virker det ofte som om han gjør sitt aller ytterste for å virke totalt uinteressert, og det høres ikke sjeldent ut som om han med vilje prøver å synge falskt og treffe feil på inngangen til linjene sine. Vel. Det er en dårlig idé.
La oss gå over på tekstene. Der er det mye snop, og «DD’s» tar hjem førstepremien. En sang om store kvinnebryst over en halvslapp Motown-beat. «I’m on my knees for those double d’s, why tell a lie I’m mystified». Gratulerer. En til? La oss dra refrenget på «Job». «I got a job but it don’t pay shit, I got a job and I’m sick of it». Gratulerer igjen.
[vimeo 60293119 w=750 h=422]
Så var det balladene da. Tre i tallet. Der høres Iggy ut som en Lou Reed som har vært på fylla i fire dager i strekk, uten en eneste pust i bakken eller hvil på øyet. Så falskt. Så redselsfullt. Tre følelsesladde ballader som får meg til å føle nøyaktig ingenting. De frysningene som dukker opp er et direkte resultat av den intetsigende vokalen. Jøye meg.
Åpningskuttet, «Gun» og tittellåten får passere som helt streite sanger. Resten av albumet stoppes på grensen og settes prompte i arresten. Det hele er så svakt at jeg blir trist. Stooges var (og er historisk sett fremdeles) tross alt et av rockens aller viktigste band. Smilet som dukket opp i ansiktet helt i starten blir raskt til en rumpehull-lignende leppepositur, før jeg bare blir sittende og måpe over at noen har latt dette passere som en Stooges-plate. Det høres mer ut som en skikkelig dårlig Iggy Pop-plate.
Iggy Pop er druen som ble en rosin, og som nå er overmoden for komposthaugen. Resten av Stooges kan han godt ta med seg i samme slengen. Ready To Die, har de kalt platen. La det skje.
Totto Mjelde
