Musikalsk kjønnsforvirring

Vokalisten i et av mine favorittband har bestemt seg for å gå fra å være mann til å bli kvinne. Det gjør noe med musikken og forholdet vårt, skriver Totto Mjelde i ukens kommentar.

”Istället För Musik: Förvirring” heter en låt av det svenske bandet bob hund. Den handler nok ikke om kjønnsforvirring, men kan stå som et illustrerende begrep for det jeg har følt på det siste halve året. Men først noen harde fakta.

Tom Gabel har vært vokalist i det amerikanske rockebandet Against Me! siden de startet i Florida i 1997. Against Me! bygget seg raskt en karriere innen den punkete delen av amerikansk rock med poengterte og gode kritiske tekster. Et såkalt politisk band, men uten noensinne å bli prekende og dølle.

http://youtu.be/c6IeIEfH_7I

Med Gabels raspende stemme pakket inn i strålende låter med solid gitarføring ble Against Me! fort et av mine absolutte favorittband. T-skjorte ble anskaffet, hver utgivelse ble møtt med stor spenning, og bandets låter gikk rundt og rundt på mine random-innstilte podder til stor glede for meg selv. Jeg misjonerte for bandet via radioprogrammet Pyro, og jeg forsøkte å overtale venner til å oppdage deres musikalske genialitet. Jeg velger å tro at jeg omvendte noen sjeler. Som kanskje har det på samme måte som meg nå. I stedet for musikk: Forvirring.

Les anmeldelse: Against Me! – White Crosses (5/6)

Fra Tom til Laura

For i mai i fjor slo bomben ned via internettet. Tom Gabel, mannen med den dype og flotte punkstemmen, fortalte at han skulle bli kvinne. Tom Gabel skulle bli til Laura Jane Grace. I samarbeid med sin – det må sies – svært forståelsesfulle kone. Forvandlingen er i gang i form av hormonbehandling, og Laura Jane er i tenkeboksen omkring videre operasjoner for å fullføre prosjektet.

– Right now, I’m in this awkward transition period. I look like a dude, and feel like a dude, and it sucks. But eventually I’ll flip, and I’ll present as female.

laura-jane-grace3

Hallo, forvirring

Nå skal ikke jeg prøve å begi meg inn på hvordan det er å føle seg som en kvinne i en mannskropp. Og for meg må folk skifte kjønn så mye de vil. Enhver har rett over sin egen kropp og sitt eget liv. Men det interessante i denne sammenheng er hva en slik nyhet og personlig forvandling gjør med selve musikken i møte med en lytter.

For siden mai har Against Me! dukket opp mang en gang på mine stadig like randomiserte podder, og det viser seg at min oppfattelse av musikken har forandret seg. Det har blitt umulig å høre Against Me! uten å tenke på at fyren som synger er i ferd med å bli kvinne. At herren som skriker om hvite kors på kirkeplenen er midt mellom han og henne. Nyheten har brent seg inn i bevisstheten min, og gjør dermed noe med budskapet i sangene og påvirker lytteopplevelsen.

Jeg prøver å være så åpen jeg kan. Jeg prøver å være politisk korrekt. Jeg vil jo helst fremdeles føle det samme om musikken, glede meg over Laura Janes modige standpunkt, men klarer ikke å vri meg unna at det er noe som skurrer. Noe som er annerledes.

Jeg burde ha følt og tenkt at dette er en spennende artistisk utvikling, og lett etter spor av Gabels kjønnsforvirring i gamle tekster (spor som finnes). Men jeg er tydeligvis så enkel at det eneste jeg klarer å kjenne er at det nå er rart å høre på bandet. Han som synger er ikke lenger han som synger, om du skjønner. Jeg skjønner om du ikke skjønner. Jeg skjønner det knapt selv. Forvirring.

Laura-Jane-Grace

Transgender Dysphoria Blues

Jeg ser bilder av Against Me! med en stadig mer kvinnelig Laura Jane som vokalist, og må litt rødmende medgi at det hele blir for rart. Against Me! er ikke lenger det samme bandet. De gamle sangene har fått en annen betydning. Den kommende platen Transgender Dysphoria Blues som er under innspilling blir ikke en Against Me! plate i gammel forstand.

All ære til Laura Jane for å gjøre det hun trenger å gjøre, og for å gi kjønnsidentitetsforstyrrelse et ansikt i rocken, som Marcie Free og Mina Caputo har gjort før henne. Men bandet Against Me! blir aldri det samme. Ikke en gang de gamle låtene blir de samme, og det er en rar følelse. En litt tom følelse av et musikalsk hull.

Jeg vet at kjønn ikke burde betegne ens oppfatning av musikk, at kvinner og menn er likestilt i det musikalske, men når kjønnet forandres underveis sliter jeg litt med å bare godta endringen rent underbevisst. Er det jeg som er for grunn? Godt mulig. I så fall, beklager. Jeg er tross alt forvirret.

Totto Mjelde