Cd-formatet er i ferd med å dø. Til og med jeg, som har samlet på dette fysiske formatet helt siden det ble introdusert på markedet på 80-tallet, skjønner det. Ukentlige drypp om at store platebutikker går mot konkurs – og at til og med artistene er lei av musikk på disk – fremskynder vissheten om at min venn cd-en ikke har lenge igjen. Mange bekjente har for lengst pakket store samlinger i boden, mens andre har tatt det drastiske skritt å gi vekk alle gamle favoritter til veldedige formål.
Som vhs-en, betamaxen, lydbåndet, dat-en og kassetten før den, må jeg bare godta at cd-en ligger på dødsleiet. Men til forskjell fra alle de andre formatene som døde ut, nekter jeg å kvitte meg med de små dingsene mine. Jeg elsker fremdeles cd-en, og bruker formatet ofte, både i jobbsammenheng, i bilen og i hjemmet. Problemet er at familien min ikke er like imponert over plassen cd-ene tar. De er enormt lite imponert. Nærmest irritert. Kan du skjønne det?
Oppgaven
Dermed har jeg de siste dagene blitt beordret til å flytte alle cd-ene mine fra et stort og luftig og deilig og edelt og nydelig rom til et lite kott på loftet (mulig jeg overdriver forskjellen på rommene en smule, men det er jeg som bestemmer i denne teksten). Kvadratmeterforskjell og skråtak-problematikk har ført til at jeg har blitt nødt til å gi vekk en tredjedel av mine høyt elskede plastikk-venner. En tredjedel. Som i én av tre. Det er mye.
Først måtte jeg bruke litt tid på i det hele tatt å godta kravet, men som alle vet: Det er kvinnen som bestemmer. Så kom tiden for den knallharde utvelgelsen. For hvilke album skulle ofres? Hvilke deiligheter skulle rives ut av hånden min? Ut av livet mitt? Det ble noen mørke kvelder med mimring og refleksjon. Selv om man ikke har hørt på en plate på år og dag, ligger det historie i forholdet mellom menneske og disk. Historie og sterke følelser. Spørsmålet jeg måtte stille meg selv i møte med tusenvis av gamle venner, var dermed «kommer jeg noensinne til å høre på deg igjen, kjære?«.
Utvelgelsen gikk strengt tatt veldig greit. Helt ærlig. Et par såre valg måtte foretas, men det som overrasket mest var hvor mange plater jeg hadde i samlingen som jeg fullstendig hadde glemt eksisterte. Hvem skulle trodd at jeg hadde tre album med Kings Of Leon? Et band jeg avskyr. Alle havnet i kartong. Tre plater med The Killers gikk samme vei, mens Moby breiet seg litt vel mye med sine fem fulle album som aldri vil bli spilt hos meg igjen. Ei heller de fem platene med Cradle Of Filth som støvet ned hyllecentimetere. Cradle Of Filth? Mystisk.
Frem fra glemselen
Noen som husker Mike Flowers Pops, The Notwist eller Looper? Hva med MC 900 Ft. Jesus, Sneaker Pimps eller selveste Gay Dad? Få, vil jeg tro. For ikke å glemme de tre på rad under bokstaven S: Sparkalepsy, Sparkler og Sparks Of Seven. Eller spiontrioen på A – Agent Blue, Agent Sumo og Agents Of Man. Aldri hørt om. Har du? Hvor kommer disse platene fra? Er det en eller annen herre med frakk og monokkel som i nattens mulm og mørke har plassert vilkårlig galskap i samlingen min, eller er det hukommelsen som har fått ett glass for mye alkoholholdig drikke?
Kanskje ikke en dum idé med vinterrengjøring likevel.
Jeg kan også informere om at en definitivt ikke unngår rødere kinn når en slik opprydning er underveis. De som kjenner meg vil gjerne le hånlig av at Sugababes, Spice Girls, Britney Spears, Christina Aguilera og Crazytown figurerte med både én og to og tre utgivelser. Nesten alle fikk fornyet tillit. Jeg erklærer meg skyldig.
Rustfri kjærlighet
Fornyet kjærlighet fant jeg også. Jeg hadde helt glemt hvor høyt jeg elsket Carter The Unstoppable Sex Machine og soundtracket til Shooting Fish. Pinks formidable Missundaztood-album ble gjenoppdaget, debutplaten til Glasvegas skinte nok en gang og split-albumet til blackmetal-galningene Fenriz og Nattefrost, Engangsgrill, lyste mørkt mot meg. Og hvem der ute husker at de norske bandene We og Ralph Myerz & The Jack Herren Band spilte inn ep sammen? Jeg gjør. Nå. Ikke før. Men nå husker jeg det. Såvidt.
Ah, minner. Musikk. Melankoli. Hele poenget med å ha platesamling. Som nå nesten skulle halveres. En tredjedel, som nevnt.
Heisann, hvor ble dere av?
Det mest overraskende med hele den ukelange seansen – det tar på følelsesmessig, dette, jeg trenger pauser innimellom – var hvor utrolig mange norske artister som slapp plater på 90-tallet, og som nesten sporløst forsvant. Denne listen er lang, men det er fordi jeg statuerer et enormt godt (og langt) eksempel som bare er en brøkdel av det jeg fant (en tredjedel kanskje?):
Peter Chrystalief (Håkon Moslet mente denne karen var norsk pops fremtid, det var han ikke), Kleen Cut (Kleen who?), Magenta, DDR, X Lover, X Queen Of The Astronauts, Boy, Dharma (ble til Harry’s Gym, jeg vet), Corvine, Whopper, Päronsoda, Pleasure, Phy, Snuten, Epikus Furore, Elvin Friendly, Beatroute, Atakama, Barabass And The Happy Few, Sylvia Wane, Gisli, Cybele, Subgud, Griffin, Kaada, Ethnobabes, Vampire State Building…
Hvor ble dere av?
Sannhetens øyeblikk
Så der stod jeg. Med en stasjonsvogn full av brune kartonger som rommet store deler av min musikalske fortid. Ikke helt tilfreds, men i hvert fall fornøyd med at oppgaven ble løst uten sammenbrudd og familiær krise. Ironien i at musikken jeg hørte på mens cd-dødsdommer ble avsagt gikk inn i øret via digitale filer fra Iphone, var åpenbar. Som sagt, jeg elsker fremdeles cd-en. Jeg innser samtidig at slaget er tapt. Og jeg kommer til å låse meg inne på mitt nye rom der bare jeg har nøkkel og late som om det er 1996. Eller 1998. Eller hva med 2011?
Jeg kan velge helt selv. For jeg har fremdeles en del cd-er i hyllen. Resten kan nytes og klappes og kjæles med på Bergen Musikkbibliotek. Vær snill med mine gamle venner om du treffer på dem.
Totto Mjelde
PS. Det første jeg gjorde dagen etter at den mye omtalte tredjedelen var lesset av hos Jan på Musikkbiblioteket var å bestille et par nye cd-er på Amazon. Jeg følte at jeg fortjente det. Ikke si det til kjæresten min, er du snill. Hun vil ikke skjønne.
